Så ble Nasjonalbibliotekets prosjekt for formidling av innskannede bøker på nett omsider lansert, med brask og bram og (vil jeg anta) høytidelige taler. Bokhylla.no er her, selv om den direkte URLen i skrivende stund er nede og de fleste av oss bare har hatt sporadisk tilgang til nettstedet via www.nb.no/bokhylla.
I og med at jeg ved en rekke anledninger har kritisert Nasjonalbibliotekets manglende evne til formidling, skal jeg ærlig innrømme at jeg gikk til verket med måtelige forventninger. Førsteinntrykket var da heller ikke videre oppmuntrende. Snarere enn å se ut som et nettsted for bøker, fremstår bokhylla.no pr. nå som en nettutstilling om norsk litteratur gjennom fire tiår.
Når jeg klikker på lenken under “1990”, kommer jeg ikke som forventet til en oversikt over innskannede bøker fra 1990-tallet, men får isteden servert en omstendelig hyllest til Karl Ove Knausgård og Kulturrådet (som har gitt oss så mange spennende leseopplevelser gjennom tiårene). Kall meg vrien, men jeg sliter med å forstå hvordan setninger som denne virker veiledende til boksamlingen, enn si inspirerende til videre lesing:

I pamfletten Gudsskrekk som kom på Oktober i 2000 diskuterte kritiker og forfatter Torunn Borge samtidslitteraturens rammer i en stadig mer aggressiv populærorientert mediekultur, og introduserte begrepet om managementforfatteren.

Etter denne blindveien innser jeg at innfallsporten til det egentlige innholdet ligger i det lett synlige søkefeltet (plusspoeng for dét) øverst på siden. Jeg taster inn “Knausgård”, og får etter en tids venting treff på én bok av forfatteren – romanen Ute av verden. På listen over treff på navnet er dette informasjonen som gis om verket:

– Ute av verden : roman
Karl Ove Knausgård På ryggen: 1
Ute av verden I Karl Ove Knausgård Ute av verden roman Tiden Norsk Forlag…Omslagsdesign og layout: Yngve Knausgård Omslagsfoto: Jock Sturges Sats…igjen, var det langsomt, som 2. Knausgård 33 om han med det forsøkte å oppheve…

For en ikke-bibliotekar er det vanskelig å vurdere verkets relevans på grunnlag av det som ser ut som ubearbeidete metadata, og jeg kan bare håpe at det brukes ressurser på genuine presentasjoner etterhvert. Boka er flagget med et ikon med “Bøker” på grønn bakgrunn, hvilket ser til å være klarsignalet for at jeg kan lese den på skjerm. Et klikk på lenken og enda mere venting tar meg tilslutt til grensesnittet for skjermlesing, som ser slik ut:

knausgard1

Umiddelbart ser jeg mange forbedringer sammenlignet med pilotprosjektet for Nordområdene, som dannet grunnlag for denne satsingen. Grensesnittet er ryddig og greit, med viktige funksjoner samlet til venstre og på toppen som seg hør og bør. Pluss for bokmerkeknapp og deleknapp oppe til høyre, et lite minus for at det ikke er  mouseover-hint på den kjekke funksjonen med gule merkelapper som er “stukket inn” på sider i boka der søkeordet gir treff. Som helt ny bruker, fremgår det ikke umiddelbart for meg hva alt det gule betyr.
Den største nyvinningen er i mine øyne at det nå er mulig å peke rett til en side eller et oppslag i en bok. Denne pekeren tar deg rett til side 14 i verket over, for eksempel. Selv om vi er langt unna Steven Johnsons visjon om pekere til setninger og avsnitt i teksten, gjør dette det mulig å søke opp et sitat av en forfatter og peke til siden i boka som sitatet kommer fra. Det er lett å se for seg betydningen av dette for alt fra wikipedianere til skoleelever som skriver særoppgave. Nok et lite minus må gis for de ulogiske URLene, dog. Her har Store Norske gått foran med å standardisere på URLer som snl.no/Karl_Ove_Knausgård.
Å bla seg gjennom er også lett og raskt når man først er igang (det kan se ut som en cache-løsning ligger bak og laster inn hele bøker), men så kommer man til den store nedturen. For kvaliteten på de innskannede filene vi er ment å lese er skuffende dårlig. Bildet under er en skjermdump av øverste avsnitt på side 69 i verket. Det er i standardoppløsning (kalt “Lav”), og er såvidt jeg kan se av andre titler ganske representativ for det man må regne med om man vil lese boksider på skjerm.

Det går åpenbart på leseligheten løs når bokstaver er uskarpe eller ufullstendig gjengitt (er det en “a” eller en “æ” i femte setning, ord fire, for eksempel?), og det er vanskelig å tenke seg at noen er istand til å lese tekst av denne kvaliteten i lengre tid uten å pådra seg hodepine. Nå er det mulig å velge oppløsningalternativet “Høy”, men da blir sidene så store at man må scrolle mye selv på store flatskjermer. På en netbook, som jo er i ferd med å bli en standard i det ikke uviktige elev- og studentsegmentet, vil dette grensesnittet være utelukket.

Etter en del tids kampanjevirksomhet ble det klart at Nasjonalbiblioteket hadde tenkt å gjøre fritekster (bøker skrevet av forfattere som døde for mer enn 70 år siden) tilgjengelige for nedlasting. Og det finnes nå bøker på bokhylla.no som kan lastes ned i PDF-format, som for eksempel barneboka Fridtjof Nansen av Jacob B. Bull fra 1897. I skrivende stund er nettstedet altfor tregt til at det lar seg gjøre å laste ned PDF-fila, men når jeg får det til skal den testes på skjerm og leseplate.

Foreløpig konklusjon: En rekke gode anslag til tross, svikter bokhylla.no sin hovedoppgave. Det er lite som lokker leserne til lesing, og når systemet endelig somler seg til å vise fram en bok er kvaliteten for lav. For en utenforstående er det smertelig åpenbart at de som står bak tilbudet, ikke kan ha noen direkte økonomisk interesse av å trekke til seg mange brukere. Og med tanke på de tunge tekniske problemene bokhylla.no slet med på lanseringsdagen, er det kanskje like greit…

Oppdatering: Ifølge Dagsavisen forklarer Stig Bang ved Nasjonalbiblioteket ustabiliteten som manifesterte seg allerede under lanseringen igår på denne måten:

Problemene skyldtes stor pågang fra publikum, med køer på opptil flere hundre søk. Det tyder på at dette er en tjeneste som har vært imøtesett.

Noe særlig nærmere en offisiell bekreftelse på at bokhylla.no rett og slett ikke er ment å ha mange brukere, kommer vi neppe. Og forfatterforeningsleder Anne Oterholm kan umulig ha prøvd ut systemet før hun sammenlignet det med Spotify, av alle ting. 😉