Faglitteraturens svanesang?

Kanskje skyldes det at jeg for tiden er i innspurten av selvangivelsesarbeidet, der jeg for femte år på rad ser et fall i royaltyinntektene (prosentsalget) av papirbøkene mine, men altså: The Guardian har et svært interessant stykke om seriøse faglitteraturs tilstand og fremtid, der perspektivene som trekkes opp ikke akkurat er lyse. Dette sitatet oppsummerer artikkelens hovedpoeng:

“The fat years of the printed word are over,” says John Sutherland, the academic and author of several books on the history of publishing. “Even if books get dirt cheap, readers simply don’t have the time or motive to invest in them. The old cultivated readership is not as solid as it was. The safe library sale doesn’t exist any more. There’s been a loss of authority in the serious book.”

Genren, som blant annet omfatter historie, samfunnsfag, biografier og populærvitenskap for et opplyst publikum, har havnet i kryssilden for dårlige tider, kjedifisering av bokhandlere, fokus på kjendisbiografier i mediene og grunnleggende og nettdrevne endringer i lesevanene. For egen del ville jeg også legge til virkningen av de mange faktakanalene på TV som vi har fått tilgang til de senere årene –  som omreisende fagskribent i skoleverket er det umulig å ikke merke seg “Discovery-effekten”.

Nå understreker artikkelen også at bokbransjen alltid har hatt et overspent forhold til sin egen fremtid, og siterer tidligere dommedagsprofetier som åpenbart ikke stemmer. Men likevel er det klart at faglitteraturen befinner seg i en annen situasjon enn skjønnlitteraturen, som pleier å være utgangspunktet for debatter om bokas fremtid. For det første fordi leserne har et annet forhold til faglitteratur. De kjøpes sjelden for språkets og fortellerkunstens skyld, hvilket vil si at forfatteren som merkevare betyr mindre.

Som den litterære fetteren til leksikonet, hvis forretningsmodell allerede er knust av nettet, er faglitteraturen også langt mer utsatt for skjermlesing enn skjønnlitteratur. Som tidligere omtalt i denne bloggen, er det vi har av grunntall i Norge en klar antydning om at flere og flere brukere vender seg til nettet når de søker fakta. Og hvorfor skulle de ikke det, når et effektivt nettsøk gjerne gir raskere og bedre resultater enn man får ved å bla seg gjennom en bok.

Rettighetsmessig er faglitteraturen også i en annen og mer utsatt posisjon enn fiksjonen. Opphavsretten beskytter ikke det faglige innholdet i en fagbok, kun den spesifikke teksten. Det fikk forfatterne av fagboka Dan Brown brukte som utgangspunkt for “Da Vinci-koden” smertelig erfarge. Da de gikk til søksmål mot Brown for å ha “stjålet” ideen om at Jesus fikk barn, tapte de saken fordi det påståtte forskningsresultatet ikke var beskyttet av opphavsretten.

Tilsvarende er det for all annen faglitteratur: det står enhver fritt å ta hovedpoenget i en fagbok og omforme det i sitt bilde, og som dermed skape produkter som gjør at mange ikke føler behov for å kjøpe det opprinnelige. Det gjelder for eksempel oppsummeringen av Jared Diamonds Guns, Germs, and Steel i Wikipedia, der man i tillegg til et grunnriss av bokas hovedteser også får presentert innvendingene, forfatterens svar på innvendingene og pekere til utdypende stoff – en faglig merverdi sammenlighet med originalverket.

En annen viktig forskjell på fag og fiksjon ligger i skriveprosessen. Det rå skrivetalentet som trengs for å produsere interessant fiksjon er en langt sjeldnere vare enn kompetansen som trengs for å skrive habil sakprosa. Likeledes er det langt enklere å produsere fagstoff i fellesskap, og resultatet er at den nettbaserte prosumentkulturen har frembragt verdifullt og populært fagstoff i en helt annen grad enn fiksjon.

Faglitteraturens hovedproblem er at intet tyder på at de ovennevnte trendene kommer til å vende med det første – om noensinne. Vi kommer neppe til å se noen vesentlig vekst i de små og uavhengige bokhandlenes andel av markedet, på bekostning av kjedene. Kjendiskulturen er kommet for å bli, og erosjonen av de faglige priviligerte posisjonene i det offentlige rom er et langsiktig fenomen i utdanningsrevolusjonens tid. Og nettets rolle – vel, hva mer er det egentlig å si?

Hva må skje?

Man må få mer kunnskap om lesingen. Idag vet vi fremdeles lite om endringene i lesevanene de siste femten årene, sammenlignet med det som finnes av kunnskap om TV-titting. Vi vet at folk leser faktastoff på nettet (nettavisenes og Wikipedias popularitet er en klar indikator på det), men vi vet lite om hvordan lesingen kvalitativt relaterer seg til papirbasert faglesing. I Guardian-artikkelen henvises det til en forsker som konkluderer med at nettlesing fratar oss tålmodigheten til å trenge inn i dype tekster: om det er sant, er det ikke gitt at det er et negativt trekk.

Utgiverne vil måtte kutte i antall papirtitler. Ikke fordi markedet ikke har råd til bøkene – både nasjonalt og globalt vokser gruppene som tradisjonelt kjøper fagbøker – men fordi tid er blitt en viktigere mangelvare enn penger. Den seriøse, papirbaserte faglitteraturen konkurrerer med skjønnlitteraturen om bare 12 minutter av vår oppmerksomhet (ifølge Statistisk Sentralbyrås Mediebarometer), og i et marked med beinhard konkurranse fra nettet er det simpelthen ikke rom for dagens titteltall i denne smale nisjen.

Markedsføringen må bli smartere. Det vil finnes et marked for faglitteratur i fremtiden, men det vil være like mangfoldig og flyktig som mediemarkedet forøvrig. Kundene vil i stadig større grad preges av medie-, kultur- og kunnskapsagnostisisme: lojaliteten til papirbokas fysikalitet vil forsvinne, og et økende antall lesere vil være vant til å forholde seg til engelskspråklige tekster. Mulighetene for inntjening vil i stor grad handle om å identifisere nisjer idet de vokser fram, og trekke seg ut i tide når nisjene forsvinner igjen.

Teknologibruken må bli smartere. For tiden preges debatten i bokbransjen – som i avishusene – av en overdreven tro på leseplaten/lesebrettet som selve Redningen. Salg via leseplater kan bli viktig for visse faglitterære kategorier (fortrinnsvis uillustrerte bøker som idag utgis i billigutgaver), men tekster med kompleks design og bruk av illustrasjoner krever andre teknologier. Valget av teknologi må styres av to hovedhensyn: stoffet som skal formidles, og etterspørselen i markedet. Det peker i retning av en fremtid med et mangfold av teknologier, fra rene webløsninger til minitrykkerier i bokhandlere.

Man må finne nye allianser: se til pressen. Norske nettaviser har i en årrekke redefinert sin kjernevirksomhet ved å inkludere nye uttrykk og tjenester. Derfor er VG idag ikke bare en nettavis, men også en TV-kanal, en debattarena og plattform for en rekke nettsamfunn. At nettavisene står såpass sterkt i Norge, kan i stor grad tilskrives viljen til å gå utenfor de tradisjonelle rollene. Som leverandører av faktaopplysninger er det nødvendig for forlagene å tenke i samme baner, og i motsetning til avisene har de et offentlig støtteapparat å finansiere nysatsinger med – om de vil. For eksempel: noen av midlene som idag brukes til å kjøpe inn bøker til bibliotek, kunne investeres i kunnskapspakker for barn og unge innen rammen av f.eks. Store Norske Leksikon eller Wikipedia.

8 thoughts on “Faglitteraturens svanesang?

  1. Roffe: Og når sånne EDB-greier går galt, har det erfaringsmessig en tendens til å gjøre det på veldig kostbare måter. Med de profittmarginene man ofte ser i bokbransjen føler nok mange forleggere at de ikke har økonomisk ryggrad til kunne å satse dristig. Det endrer ikke på det faktum at de burde gjøre det uansett…

  2. Det vesentligste argumentet mot din dystopiske tese er at faglitterær skriving i all hovedsak er finansiert på andre måter enn gjennom salg. Universiteter vil fortsatt la sine professorer skrive, som “signaling”.

    Men det vi ser, og som vi allerede har sett lenge, er en kraftig popularisering av vitenskapelig litteratur. Mens du for femti år siden kunne selge ganske bra med en vanlig læreboktekst innenfor et tema, må du nå skrive Freakonomics, Guns, Germs and Steel eller A Short History of Everything.

    Det tror jeg er bra. Trykkingen av uendelig mange tørre bøker til utstilling i verdens universitetsbibliotek har langt mindre for seg enn å gi insentiver til popularisering. Og forskningsresultater bør, så langt det er mulig, forholde seg til tidsskriftssegmentet.

    Pensum på universiteter har en slags egenregulert, pålagt etterspørselsside gjennom pensumlistene – noe som det er mye lettere å forstå med professorens enn studentens øyne. Her er det vel ingen akutt risiko for massebokdød, hvis professorene ikke vil det selv, men dersom det skulle skje er jeg ikke så sikker på at det ville være noe problem. Jeg har lest fryktelig mange dårlige bøker skrevet av foreleseren selv, selv i temaer som absolutt er behandlet en masse i den kommersielle litteraturen.

  3. indregard: Sånn for ordens skyld er dette ikke bare en tese. Det er virkelighet for stadig flere faglitterære forfattere, inklusive undertegnede. Du har imidlertid et godt poeng i at det selvsagt vil eksistere nisjer med alternativ finansiering som ikke har slike økonomiske bekymringer, men det endrer jo ikke grunnbetingelsene for faglitteraturen som forsøker å hevde seg på det generelle bokmarkedet. Det blir også interessant på sikt å se hvor lenge signalskriving forblir papirbasert, all den tid verdens universitetbibliotek er i ferd med å bli fortroppen i digitaliseringen.

  4. Erik:

    Det som trengs er at noen setter opp noen systemer som faktisk funker. Jeg tenker litt på om ikke det burde være mulig å lage noen internopplæringskurs i oljeindustrien, f.eks., og bygge opp et lager av “sucess stories” …

    … også vil salamanderne innbille seg at det bare virker i oljeindustrien, og bare når det lages av meg.

    Jeg har vært for lenge i arbeidslivet.

  5. Indregard sier: Pensum på universiteter har en slags egenregulert, pålagt etterspørselsside gjennom pensumlistene – noe som det er mye lettere å forstå med professorens enn studentens øyne. Her er det vel ingen akutt risiko for massebokdød, hvis professorene ikke vil det selv,

    Jeg innvender: Med nettet kontinuerlig for hånden, er selve ideen om et fast pensum grundig foreldet. Det studentene skal lære seg, er faglige produksjonsferdigheter – ikke å beherske en avgrenset tekstmengde.

    “the online experience has shot into higher education, but from an unexpected direction. What galvanised student interest was not the ability to do traditional learning online, but the arrival of social networking on platforms such as Facebook.

    The new online world that students inhabit is community-oriented and highly interactive. If elearning is to be a successful tool after all, this is where the pedagogy will also have to go.

    In fact, it is arguably time right now to go back to the drawing board and consider whether a new form of elearning, based to an extent on the social networking experience, is the way forward. And if this is to work, student communities will need to be involved in the design of the product.”

    Kilde: http://universitydiary.wordpress.com/2009/05/19/e-learning-looking-back-on-a-great-future/

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *