Richard Florida om hvordan krakket endrer USA

Richard Florida, verdensledende på studier av byer og opphavsmannen til uttrykket “kreative klasser“, publiserte nylig en svært interessant artikkel i det anerkjente tidsskriftet “The Atlantic” med tittelen How the Crash Will Reshape America. Floridas hovedpoeng er at USAs økonomiske og dermed demografiske landskap vil se annerledes ut etter denne krisen, slik det gjorde det etter tidligere kriser.

800px-richard_florida_-_2006_out__equal

Richard Florida. Kilde: Wikipedia

Liksom den “lange depresjonen” fra 1873 til 1896 bidro til å skape store industribyer som Chicago og Detroit, og den korte depresjonen fra 1932 til 1939 la grunnlaget for forstadsutviklingen etter annen verdenskrig, vil forflytning av penger og mennesker føre til at hele regioner av USA svekkes, mens andre styrkes. I likhet med en rekke andre tenkere mener Florida at mye av dagens forstadsstruktur ikke er bærekraftig, blant annet.

Mens andre (som dommedagsprofeten James Howard Kunstler) har tatt utgangspunkt i forstedenes avhengighet av billig bensin, fokuserer Florida på boligmarkedet, og ikke minst den voldsomme veksten i eierskap kontra leie. Han peker på at millioner av vanlige amerikanere idag er fanget forstedene i overprisede McMansions, ute av stand til å søke lykken andre steder fordi boligene deres er belånt til godt over pipa.

Det faktum at befolkningen i Detroit faller langsomt, til tross for at byens arbeidsmarked er i fritt fall og framtidsutsiktene er mørke, tolker Florida som et symptom på at den mye omtalte mobiliteten i det amerikanske arbeidsmarked nå hemmes av krisen i boligmarkedet. At byene i “rustbeltet” – en sone av delstater som domineres av gammel tungindustri som har slitt i mange tiår – gjør det dårlig i Richard Floridas fremtidsbilde er ikke overraskende.

Mer interessant er det at han også mener at “solbeltet”, dominert av typiske vekststater som Florida og Texas, vil slite i fremtiden takket være en for stor avhengighet av boligmarkedet. Men om det er mange tapere, er det også noe klare vinnere. Det nordøstlige, dominert av det Florida kaller Boston–New York–Washington-korridoren, utgjør en “megaregion” som står langt bedre rustet enn de fleste andre steder i USA.

Dels fordi megaregioner skaper en betydelig buffer i arbeidsmarkedet. Når finanssektoren sier opp folk over en lav sko, vil det likevel være gode muligheter for dyktige folk å finne andre jobber innen rimelig reiseavstand. Følgelig vil ikke byer som New York være så utsatt for “hjerneflukt” ut av regionen i nedgangstider. Men hovedårsaken til megaregionenes motstandsdyktighet er deres innovasjonsevne, både nasjonalt og internasjonalt:

Internationally, these mega-regions include Greater London, Greater Tokyo, Europe’s Am-Brus-Twerp, China’s Shanghai-Beijing Corridor, and India’s Bangalore-Mumbai area. Economic output is ever-more concentrated in these places as well. The world’s 40 largest mega-regions, which are home to some 18 percent of the world’s population, produce two-thirds of global economic output and nearly 9 in 10 new patented innovations.

Den enorme kulturelle, vitenskapelige og økonomiske kreativiteten kan igjen tilskrives områdenes størrelse (de kan levere den alltid etterspurte “kritiske massen” av mennesker til nær sagt ethvert fenomen) og kulturelle og etniske mangfold. I New York er 40 % av dem som lever i byen idag født utenfor USAs grenser. Megaregionen vil til enhver tid ha tilgang til arbeidskraft med et bredt spekter av erfaringer og forventninger, inklusive opplevelsen av harde tider.

Har Floridas artikkel overføringsverdi til norske forhold? I Norge har vi bare ett område som tilnærmelsesvis ligner megaregionene han skriver om i artikkelen: Oslo med omliggende fylker. Bare her finner man en tilsvarende kombinasjon av en stor og sammensatt befolkning og næringsliv. Men samtidig er de historiske og økonomiske forskjellene mellom USA og Norge mange.

Her i landet har fremdeles en svært stor del av verdiproduksjonen utgangspunkt i olje og fisk, som tas opp langt fra Oslo. Mye av debatten om Norges økonomiske framtid handler derfor ikke om hvordan vi knytter tettere forbindelse til megaregionene som vokser fram i EU (København-Malmø-aksen er et nærliggende eksempel), men om å sikre adgangen til naturressurser i Nordishavet. Naturgeografi er simpelthen langt viktigere enn sosiologi i vårt tilfelle.

Share/Bookmark

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.