Som varslet blogger jeg om ytringsfrihet på denne dagen på oppfordring fra Amnesty International (her er en kjekk liste over andre ting du kan gjøre). Jeg velger å se på emnet i et fremtidsperspektiv, og derfor er dette også krysspostet i 2050-bloggen. Trenden etter den kalde krigens avslutning har vært en økende liberalisering av verdenssamfunnet, med en tilsvarende økning i antall frie valg og muligheten til å ytre seg fritt.
Men det er også drivkrefter i motsatt retning, som Russlands glideflukt mot et stadig mer autoritært styresett. I vår egen lille andedam har de senere årenes karikatur- og hijabdebatt ført til et fokus på radikal islamisme som den største trusselen mot ytringsfriheten. Men i et globalt fremtidsperspektiv er det Kina som idag utgjør den største enkelttrusselen mot vårt begrep om ytringsfrihet.
Dels fordi landet er så gigantisk: takket være det kinesiske kommunistpartiets jerngrep har en femtedel av menneskeheten ikke fri tilgang til kunnskap og kultur, og begrensede muligheter til å ytre seg fritt. Men hovedproblemet i dette perspektivet er at Kina er en suksess. I løpet av et par tiår har landet bygd seg opp til å bli hele verdens fabrikk, og har klart å løfte hundrevis av millioner av innbyggere ut av absolutt fattigdom.
Kina demonstrerer for all verden at man kan skape effektiv, globalisert kapitalisme uten et åpent og liberalt samfunn. I et århundre der mange (undertegnede inklusive) regner med at Kina vil utvikle seg til en økonomisk og militær supermakt, kan den kinesiske modellen tjene som eksempel til etterfølgelse for mange land som ønsker økonomisk vekst uten en tilsvarende politisk utvikling.
I boka The Chinese Century skriver forfatteren Oded Shenkar at de kinesiske myndighetene utmerket godt vet at dagens makthegemoni ikke kan vare evig. Det langsiktige politiske idealet for Kinas ledere er imidlertid ikke USA, EU eller Japan, men ifølge Shenkar den autoritære ettpartistaten Singapore. Den frie ytring vil fremdeles bli sett på som et problem, men man vil finne mer subtile måter å stoppe den på.
Her har Kina allerede mye erfaring, via Golden Shield-prosjektet. Dette er en vanlig betegnelse på det offisielle nettsensurprogrammet, som ble påbegynt da myndighetene innså betydningen av nettet i 1998, og som nå skal omfatte 30 000 politifolk. Målsetningen for Golden Shield ble beskrevet av Greg Walton fra International Centre for Human Rights and Democratic Development i 2001:
Old style censorship is being replaced with a massive, ubiquitous architecture of surveillance: the Golden Shield. Ultimately, the aim is to integrate a gigantic online database with an all-encompassing surveillance network – incorporating speech and face recognition, closed-circuit television, smart cards, credit records, and Internet surveillance technologies.
Hvilket bringer meg til dagens poeng. For mens få i vår del av verden lot seg overbevise av muslimene som kritiserte ytringsfriheten i forbindelse med karikaturdebatten, virker den kinesiske fremgangsmåten åpenbart langt mer forlokkende på myndigheter og private selskaper. Australia er foreløpig kommet lengst i dette løpet, med et forslag om obligatorisk nettfiltrering for alle australiere.
Svenskene er også et “foregangsland”, med FRA-loven og IPRED-loven, som i praksis innebærer en kraftig økning i overvåkningen av nettrafikken i Sverige. For ikke å snakke om Italia, der man på ramme alvor drøfter å innføre tvungen registrering av bloggere. Hensiktene med å innføre lover som dette er ofte de beste: å avsløre terrorister, slå ned på spredning av barneporno og stoppe ulovlig fildeling.
Men i et lengre perspektiv er det grunn til bekymring. For det som er i ferd med å skje over store deler av den vestlige verden, er at myndigheter og private skaffer seg kompetanse som kan bli farlig for våre borgerettigheter i en gitt situasjon. Erfaringene fra USA etter 11. september 2001 viser hvor langt et demokratisk samfunn kan gå i retning av å undergrave rettssikkerheten når det føler seg truet.
Ytringsfriheten er ikke som tyngdekraften. Det er ingen naturlov som bare er der, men en tilkjempet rettighet som hele tiden er under press.
12/03/2009 at 11:13
En bok som illustrerer hvor langt det kanskje kan gå om vi ikke er aktsomme ovenfor trusselen fra Kina (og USA!) er den amerikanske bloggeren Cory Doctorow’s “Little Brother”, en retolkning av den klassiske “1984” for et moderne publikum som tar opp nettopp problemstillingene rundt overvåkning og ytringsfrihet i en Internett-verden som den vi kjenner i dag.
12/03/2009 at 11:15
Og rett etter å ha trykket send ser jeg selvfølgelig at du selv har skrevet om denne før: http://newth.net/eirik/2008/05/14/little-brother-av-cory-doctorow/
Bestill den gjerne fra Amazon eller Play: http://www.play.com/Books/Books/4-/6061531/Little-Brother/Product.html
12/03/2009 at 11:19
Svein-Magnus: Bare fint med en påminnelse. Cory er en smart fyr som ser de store sammenhengene – det er faktisk slik at platebransjens kamp mot fildeling kan frembringe redskaper som truer ytringsfriheten, selv om dette ikke var intensjonen. Veien til helvete er brolagt med gode hensikter osv.
12/03/2009 at 14:35
Opinionen i Kina som var sterkt proparti-patriotisk før og i månedene etter OL. Dette har nå snudd pga. den økonomiske krisa. Nå skjelles myndighetene kraftig ut i bloggossfæren og opinionen er blitt stadig mer kritisk. Storbykineserene er mye mer aktive bloggere enn skandinaver. Dette pga mer kjedelige, upersonlige og sensurerte offisielle medier.
Påstanden om at kineserne har “begrensede muligheter til å ytre seg fritt” deles pussig nok nesten av ingen kinesere. De har liten forståelse for at vestlige oppfatter dem som ofre for “partipisk”. Vanlig oppfatning er at de kan ytre seg om nesten alt (med unntak av noen tabuemner). Å ytre seg om tabuemner (dvs: regimets legitimitet, Tibet, Taiwan-separatisme, HIV og korrupsjon i partiet) oppfattes av mange på samme måte som f.eks. hasjrøykning i Norge, altså lite taktiske karrriæreødeleggende handlinger man bør holde seg unna, men som ikke fører til at du oppfatter hemmer friheten din vesentlig.
12/03/2009 at 18:16
Harald: Interessant innspill, dette. Jeg ser jo at setningen “begrensede muligheter” blir vel bombastisk, og det minner meg om noe jeg burde ha husket – regimer som det kinesiske har ofte hatt slingringsmonn for regimekritiske ytringer av det mer private slaget. Jeg husker hvordan bekjente av mine foreldre fortalte om møter med svært frittalende medlemmer av intelligensiaen under reiser til Sovjetunionen på 70- og 80-tallet, for eksempel.
Men jeg antar du ikke med dette mener å si at den kinesiske ytringssituasjonen er tilfredsstillende, eller at det du skildrer er en fullgod erstatning for grunnlovfestet beskyttelse, uavhengige medier og muligheten til å la ytringene få konsekvenser i organiserte, lovlige former?
12/03/2009 at 22:41
Steike, så bra flere tar opp ytringsfrihet nærmere oss også. Det de driver med i Sverige er veldig betenkelig. Jeg håper virkelig datatilsynet klarer å stå imot presset på det området i fremtiden.
13/03/2009 at 18:08
Alle som har lest rapporter fra rsf.org, amnesty.org eller besøkt nettsteder som freedom.indiemaps.com vet jo hvor ille kår ytringsfriheten og menneskerettighetene har i folkerepublikken. Derfor skulle en også tro at kineserne var like opptatt disse manglene i sitt politiske system. Men det store flertallet av hàn-kinesere med utdanning, kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av ytringsfriheten i Kina (I Tibet og Xīnjiāng er det sikkert omvendt).
Under OL, da mange flere ble klar over dissonansen i hvordan Kina ble oppfattet i utlandet, flokket folk av nasjonalistiske grunner opp om myndighetenes virkelighetsforståelse. Når opinionen er solid på myndighetenes side i de mest ømfintlige politiske tabu-spørsmålene (Tibet, Taiwan) og folk flest synes regjeringa gjør en god jobb, føler de ikke at de er underlagt noe sensur i det hele tatt. “Det er ingen ting av det jeg har imot myndighetene som jeg ikke vil tørre å si åpent til kollegene mine” har jeg hørt mange kinesere si. Så menneskerettighetssituasjonen i Kina er mer likt Putins Russland enn Nord-Korea. Tibet er derimot sikkert mer DDR-aktig.
16/03/2009 at 12:10
Jeg trodde egentlig jeg var litt uenig med deg når ejg leste overskrifta, Eirik, men så fant jeg ut at jeg ikke var det likevel når jeg leste resten.
Diskusjonen rundt kontroll og regulering av internett (og spørsmål om nettnøytralitet) kommer bare til å bli viktigere og viktigere. Jeg har vel stort sett sett på den som en prosess som ikke blir drevet av de samme kreftene som i Kina, men sammenligningen er der klart. Her er forøvrig min ytringsfrihetspost: http://venstresida.net/?q=node/814
25/03/2009 at 22:30
Tror jeg også denne gangen er enig i nesten alt Eirik skriver. Tror likevel bruken av klisjeen “jerngrep”, avslører en utbredt nyansemangel i beskrivelsen av Kina.
Partiledelsen har etter mine inntrykk (tre besøk og litt lesing) slett ikke noe slikt jerngrep. Det er stor forskjell på kontrollen og tilmed på mediene i provinser og byer. F.eks. er Guangchow (Kanton) blant de mest liberale byene. Pustehullene er også mange og den personlige friheten på flere områder ganske stor. Problemet er at partiet har makten, ofte strammer inn, sensurerer så “godt” de kan, og bruker vold mot protester og opposisjon.
Protestene er forresten økende under presset av den globale krisen, som øker arbeidsløsheten og rammer migrantarbeiderne særlig hardt.
Vi vet ikke hvor dette ender. Det er all grunn til å motarbeide KKPs autoritære styre og støtte motkrefter. Den ukritiske patriotismen er også svært bekymringsfull. Men jeg vet sannelig ikke om utsiktene til demokrati er dårligere i Kina enn i Russland, og ser ikke bort fra at landet vil fortsette de siste årenes likevel positive utvikling.