The Economist skriver om den demografiske krisen i Russland. Landet har idag en befolkning på 142 millioner, som reduseres med 700 000 i året. I 2050 kan befolkningen ha falt til 100 millioner, mens russiske gutter som idag er 16 kan regne med å leve til de ser 60 – det laveste tallet i det rike nord, og relativt likt levealderen før den russiske revolusjon. Katastrofe er derfor ikke et upassende ord i denne sammenhengen.

Ethvert land som opplever en reduksjon av befolkningen på en drøy halv prosent i året vil stå overfor store problemer. Men i Russland sørger geografien for å gjøre de potensielle konsekvensene langt mer dramatiske. Verdens største land (Russland har et areal på 17 millioner kvadratkilometer) er også svært urbanisert, hvilket vil si at det meste av befolkningen (73 %) bor i byer i den vestlige eller europeiske delen av landet.

Image:Population of Russia 1950.png

Russlands befolkning fra 1950 til 2010 (Kilde: Wikipedia)

Det sies ofte at “demografi er skjebne”, og i Russlands tilfelle blir det åpenbart om man sammenligner med situasjonen da landet var en del av Sovjetunionen. Sovjetunionens befolkning vokste ganske jevnt, og rundet 293 millioner i året da landet brøt sammen. Landets befolkning var altså mer enn dobbelt så stor som Russlands, og vekstkurven for befolkningen pekte i motsatt retning. På sikt vil dette få en lett forutsigbar konsekvens: det vil bli stadig vanskeligere for Russland å opptre som en fordums supermakt, slik landet ofte gjør idag.
Dette vil også bli merkbart for Russlands naboer. Ved Sovjetunionens fall var befolkningen mer enn 70 ganger større Norges befolkning. I 2060 kan Russlands befolkning være knapt 11 ganger større enn de anslåtte norske tallene fra Statistisk Sentralbyrå. Det innebærer at Norge vil forholde seg til et mellomstort land med ekstremt lange grenser å forsvare. Selv om nordområdene fremdeles vil være viktige for Russland av strategiske og energimessige årsaker, vil landets evne til å vise styrke i nord være styrt av konfliktbildet i resten av landet.

Fram mot 2050 kommer Sibirs rolle i det bildet til å vokse betraktelig. Sibir utgjør tre firedeler av Russlands landareal, har et ensidig og dårlig utviklet næringsliv og en svak infrastruktur. Den drøye firedelen av Russlands befolkning som lever i Sibir er hovedsaklig bosatt i byer. Sibir blir dermed særlig sårbart for fall i befolkningen, og det er grunn til å tro at man vil få problemer med å holde samfunnsmaskineriet i gang i deler av det enorme området.

Samtidig er Sibir et område som kan komme til å “tjene” på framtidige klimaendringer, fordi høyere temperatur kan gjøre større deler delstaten beboelige gjennom hele året. Det vil ikke gå ubemerket hen i Kina, som deler en lang grense med Russland og som i 2050 vil ha en befolkning på over 1,4 milliarder mennesker. Kineserne som folk er mer enn villige til å flytte på seg, og Russland vil ha et stort behov for innvandrere om landet skal kunne oppebære økonomien.

Med andre ord: befolkningsutviklingen vil tvinge Russland til å rette fokus mot øst. Begrensede ressurser vil i sin tur innebære at landet vil være villig til å gå langt i å bevare fred og fordragelighet langs grensene i vest, inklusive den norske. Om ikke dette var en del av beslutningsgrunnlaget for Norges kjøp av Joint Strike Fighter, burde det ha vært det.