Etter å ha slitt med en stadig tregere og mer ustabil installasjon av Ubuntu 8.04, følte jeg meg tvunget til å droppe alle forsetter om å holde meg til samme versjon i mer enn seks måneder, og installerte Ubuntu 8.10, “Intrepid Ibex”. Som sist valgte jeg å oppgradere direkte via nettet: et klikk på knappen og så var den nye versjonen installert på knappe tre kvarter.
Capra ibex ibex – fra WikipediaOg der stoppet det brått. Jeg har tidligere opplevd at oppgraderingsfunksjonen kan harke, men igår skar det seg helt. Feilmeldinger raste inn raskere enn jeg kunne håndtere dem, og grafikksystemet kollapset etterhvert så totalt at jeg simpelthen ga opp forsøkene på å lappe og gjorde en nyinstallasjon fra CD. Etter nok en time var det nye systemet oppe og kjørte, og virket definitivt mindre tregt enn forgjengeren.
Helt til jeg skulle logge meg ut fra brukerkontoen min, og systemet frøs totalt. Googling avslørte årsaken: det er en rapportert feil i grafikkdriveren til NVidia-kort som f*kker opp denne mildest talt grunnleggende funksjonaliteten i et operativsystem beregnet på flere brukere. Riktignok er det mulig å omgå feilen ved å redigere en konfigurasjonsfil for hånd, og jeg løste problemet slik. Men det er defintivt ikke noe man overlater til nybegynnere, som med rette frykter konsekvensene dersom de gjør en feil.
Det fikk jeg sanne da jeg skulle fikse oppsett for to skjermer. Med Ubuntu 8.04 gikk det relativt greit å lage et skjermoppsett for bærbar og 22-tommers skjerm koblet til dockingstasjon. I 8.10 var det simpelthen umulig. Etterhvert skjønte jeg at konfigurasjonsprogrammet nvidia-settings rett og slett ikke lagret oppsettfilene. Også dette er en kjent feil som kan løses med litt mekking for hånd. Men hvis dette ikke gjøres med pinlig nøyaktighet, kan man fort ende opp der jeg satt igår, og gjenskape den opprinnelige konfigurasjonsfila via kommandolinjen etter at grafikksystemet nektet å starte.
Selv om Ubuntu stadig blir bedre – denne gangen ble printeren min gjenkjent og konfigurert automatisk ved tilkobling, for eksempel – hører det ingen steder hjemme at et operativsystem skal slippes med slike “showstoppere”. Apple brukte i sin tid “frykten for kommandolinjen” som argument mot de tidlige versjonene av Windows, som fort vekk kunne dumpe brukerne fra det grafiske grensesnittet til en svart skjerm med en blinkende markør på. Om Microsoft hadde opplevd Linux som en reell trussel, kunne det samme argumentet med fordel vært brukt nå. Dessverre.
Oppdatering: Idag opplevde jeg det styggeste systemfryset noensinne med Linux. Etter omstart stanset maskinen under bootsekvensen to ganger på rad, før jeg klarte å få den igang etter å ha prøvd alle valgmulighetene man får når man kjører maskinen i gjenopprettingsmodus. Deretter måtte jeg håndtere en bug i Evolution, før jeg kunne konstatere at den nye skjermdriveren er betydelig dårligere enn den jeg hadde under 8.04. Og batterilevetiden er fremdeles råtten sammenlignet med Windows. Summa summarum: dette er ikke en Linux-variant jeg vil anbefale for nybegynnere.