Da vi la ferien til Stockholm og Skärgården forleden uke, bestemte vi oss for å velge tog framfor fly. Toget bruker halvannen time lengre enn flyet fra dør til dør, men koster som regel en god del mindre (ingen ekstraskatt og flyplasstransport) og er selvsagt langt mer miljøvennlig, for ikke å si menneskevennlig. På morgentoget får du en mykere start på dagen: du slipper alle køene og mesteparten av traskingen som hører flygingen til, og behøver ikke forholde deg til meningsløse sikkerhetstiltak (multiverktøy og kontaktlinsevæske kan tas med i håndbagasjen – yay!)

Tidligere har vi reist med SJ til Stockholm og vært fornøyd med det. Denne gangen bestilte Jorunn billetter på Unionsekspressen, et privat initiativ startet av bl.a. Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna. Konseptet er enkelt nok: ta et lokomotiv fra Ofotbanen, og la det trekke noen vogner mellom Oslo og Stockholm en gang i døgnet. Tur 0717 om morgenen, retur fra Stockholm 1600. Nettstedet er greit og oversiktlig, med et bestillingsskjema som lar deg velge sete og – kryss i taket! – angir kjøreretning.

Reisetiden er noe kortere enn med SJ, 5:40 mot 6:05, mens prisen er litt høyere enn SJs førsteklasse-pris. Det vi fikk på Unionsexpressen var utvilsomt også av første klasse, og for meg var særlig stolene – tre i bredden istedenfor fire i to av de tre vognene – en vinner. Det er uten tvil de bredeste og mest behagelige stolene jeg noensinne har opplevd på et kommunikasjonsmiddel, med beinplass nok til Yao Ming. Her kan man trygt lene seg bakover uten frykt for å plage naboen, og resultatet var at jeg sov bort to timer av reisen til Stockholm.
Unionsexpressen har også gjeninnført restaurantvognen, med hvite duker, ordentlig dekketøy og bestikk, kelner i hvit uniform og det hele. Da vi satte oss til rette for å spise den inkluderte frokosten på turen over, og siden for å dele en flaske hvitvin til hyggelig svensk pris på hjemturen, var det virkelig så vi ventet å se Hercule Poirot i følge med en britisk enkehertuginne trippe inn i salongen hvert øyeblikk. Dessverre gjorde vi ikke det. På tilbaketuren fra Stockholm så vi sant å si ikke så veldig mange andre heller.

Det er selvsagt noe eksotisk ved å ha en hel, luksuriøs togvogn til seg selv, men det gir meg en synkende følelse av at Unionsekspressen kan bli et kortvarig fenomen (selv om Ofotbanen er optimistisk). Og det ville i så fall være synd. Riktignok er det rom for forbedringer – wifi som fungerer som lovet, for eksempel – men alt i alt er dette noe jeg som hyppig togreisende har etterlyst i årevis: et alternativ til de statlige selskapene som ikke handler om å bli studd sammen i en trang buss. Kanskje er det manglende markedsføring det står på, men jeg mistenker at folk flest i RIMIREMAland simpelthen ikke er villige til å betale de 200-250 kroner ekstra en raskere og behageligere reise koster.