Olav Anders Øvrebø har et ytterst fornuftig innlegg i Dagbladets pågående debatt om opphavsrett og forretningsmodeller i framtiden: Brukerne har også et ansvar. I en debatt som er preget av absoluttisme på begge sider, er gjør det godt å se at vi er flere som forsøker å stake ut en middelvei gjennom et komplekst landskap. Øvrebøs syn er i stor grad mitt eget: vi er inne i en tid av kulturelt mangfold og overflod uten historisk sidestykke, og vi ser at gamle forretningsmodeller knaker i sammenføyningene. Det betyr ikke at vi skal kaste eksisterende lover og modeller overbord, men at vi må akseptere framveksten av nye modeller.
Creative Commons, som Øvrebø bruker mye tid på, er et glimrende eksempel på dristig nytenkning. Lisensmodellen er ikke tenkt som en erstatning for konvensjonell opphavsrett, men som et supplement. Det har aldri vært tanken at skapere skal tvinges til å bruke frie lisenser, bare at de skal ha muligheten til å velge det selv, i situasjoner der det vil være hensiktsmessig. En slik situasjon kan oppstå hvis et verk er gått i glemmeboken (det skjer med de fleste verk etterhvert, selv om unge skapere ikke liker å tenke på det), og skaperen kommer til at det er bedre at noen der ute, en eller annen gang, tar verket i bruk i fri og gratis form, enn at det ligger passordbeskyttet og aldri blir brukt i det hele tatt.
Øvrebø har rett i at brukerne har et ansvar, men det har også produsentene. Om mine mange år som faglig/politisk aktiv i en norsk forfatterforening lærte meg noe, så var det dette: gjennomsnittsforfatteren vet ikke overvettes mye mer om opphavsrett enn gjennomsnittleseren. Slike ting er tradisjonelt blitt overlatt til forlaget, hvilket er grunnen til at norske forfatterforeninger med tid og stunder har knyttet til seg skarpskodde jurister. De trengs, når det vitterlig finnes forfattere som tror at copyrightsymbolet i den trykte boka innebærer at forlaget har overtatt alle rettigheter til verket, for all framtid.