Så var det vår tur til å bli en del av innbruddstatistikken i Oslo. Da vi kom hjem fra Mo i Rana igår kveld, var skuffer tømt utover gulvet, og to bærbare borte. Jeg har aldri opplevd å bli utsatt for noe kriminelt i mitt liv, og dette var en 42 år lang rekord som gjerne skulle ha stått noen tiår til. Særlig med tanke på dataene som lå på de bærbare. Når galt først er ute, får man trøste seg med at huset ikke var fullstendig ramponert, og at tyvene overså mye i sitt hastverk. Ting man egentlig visste på forhånd, men som man blir minnet når det rammer en selv:

  • Politifolk er hyggelige og hjelpsomme i slike situasjoner, men Oslopolitiet er så ettertrykkelig underbemannet at det ikke er mye de kan gjøre i praksis
  • CRT-TVer, stasjonære PCer, DVD-spillere, Playstation m.m. regnes ikke lenger som lukrativt tyvegods – det er vel det man kaller “Elkjøp-effekten”?
  • Underlige hendelser kommer sjelden alene: vi var i ferd med å ringe til politiet for å spørre om hva vi skulle gjøre med en vettskremt hundevalp vi fant løpende midt i Christan Michelsens gate, da vi oppdaget innbruddet…
  • Forsikring er kjekt å ha: forsikre eder, folkens!
  • Man kan fylle inn skademeldingen på nettet, og vi lever i det pengeløse samfunn: på lørdag skal jeg til Trondheim, men hvordan i alle dager får jeg kjøpt og betalt flybilletten når alle kort er sperret?
  • Hver gang man krysser av én ting på lista over ting som må gjøres, kommer man på en ny. Puh.

Dagens gudsjelov: kattene bodde i pensjon hos Elisabeth, og var helt uberørt av dette. 🙂