I dagens Aftenposten har generalsekretæren i NFF et innlegg hvor han angriper selve grunnlaget for NDLA, nemlig kontraktene som skal inngås med bidragsyterne. Ingen skal være i tvil om at Trond Andreassen er en langt mer formidabel motstander enn foreningens koleriske leder. Andreassen har vært NFFs de facto leder i drøyt to tiår, er fullstendig hensynsløs og kjenner kulturbyråkratiet ut og inn. På toppen av det hele har han i dette spørsmålet et par gyldige poenger: lisensbetingelsene i NDLA er et vanskelig punkt, og tidsrammene for hele prosjektet er lovlig knappe. Derfor er det en liten skandale at Marion Federls gode svarinnlegg, som blant annet begrunner viktigheten av å kunne endre tekster i ettertid, ikke ble tatt inn i Aftenposten på grunn av plassmangel:

Dette er jo den store fordelen med nettressurser: De er langt enklere å oppdatere, videreutvikle og forbedre enn trykte bøker. En viktig forutsetning for å få til kontinuitet i arbeidet, er imidlertid at en kan bygge videre på det andre har laget før, selv om kanskje nye personer etter hvert overtar redaksjonelt ansvar eller skriveoppgaver. Da kan ikke kjernetekster ligge ”låst” opphavsrettslig på nøyaktig samme måte som skjønnlitterære tekster eller saktekster skrevet av forfattere utenfor redaksjonene.

Ikke at det overrasker meg. Jeg ble i sin tid angrepet med fullt navn på Aftenpostens debattsider uten å få sjansen til å svare, og var så uheldig å oppleve det i en tid før det fantes alternative kanaler for samfunnsdebatten. Kontrasten mellom de gamle og nye mediene blir tydeliggjort av NDLA-bloggen, som oppdateres fortløpende med referater fra møter med ulike aktører. Her har vi et offentlig støttet prosjekt som forsøker å finne fram til nye løsninger, og det hele skjer i full offentlighet. Fascinerende lesning, som klart avdekker hvor synd det er at arbeidet med en norsk Creative Commons-lisens (som NFFs styre ble rådet til å følge opp) har stått i stampe de siste årene. Alternativet til åpne digitale læremidler produsert på timelønn er som kjent ikke DRM-beskyttede læremidler hvor forfatterne lønnes etter bruksprosenten. Det er Google.
Oppdatering: Bok og samfunn har lagt ut et intervju de gjorde med meg for noen dager siden, der Trond Andreassen også kommenterer utviklingen, og feller en krokodilletåre i sakens anledning. Som tidligere styremedlem i NFF har jeg visst ikke fått med meg at foreningen driver med politikk. 🙂