Denne interessante plakaten fra New Scientist (klikk for full størrelse) viser at de kjente forekomstene av en rekke viktige metaller er mindre enn vi kanskje liker å tenke på. Den stjerneformede figuren i midten viser hvor mange års forbruk som er igjen av diverse metaller med dagens forbruk, og dersom vi tenker oss at gjennomsnittsverdensborgeren konsumerer det halve av gjennomsnittsamerikaneren.
Da vil verdens kjente forekomster av kobber vare i henholdvis 61 og 38 år, mens vi går tom for uran senest i 2068. Selvsagt kan nye funn og mer effektiv bruk øke tidsperspektivet for disse viktige metallene, men økt etterspørsel kan også redusere tidsperspektivet tilsvarende. Det gjelder f.eks. uran dersom kjernekraft tar av som alternativ til kullkraftverk, og det gjelder platina dersom brenselcelleteknologi blir utbredt.
Først og fremst minner denne plakaten om at kloden er full av ikke-fornybare ressurser, noe vi bl.a. vil oppdage den dagen vi skal erstatte oljen med noe annet. De største forekomstene av grunnstoffet litium, som er utgangspunktet for litium-ion-batteriene som brukes i PCer, og som er vårt beste håp om å gi elektriske biler lang rekkevidde, finnes i Bolivia.
Idag er vi opptatt av den politiske stabiliteten i oljeproduserende land i Midtøsten – om et par tiår kan situasjonen i Bolivia oppta oss langt mer.
23/04/2009 at 17:32
Hvorfor vet man ikke hvor mye som gjenstår av halvlederråstoffene? (Gallium, germanium og hafnium)
25/04/2009 at 01:21
Hvordan så “Denne interessante plakaten fra New Scientist” ut for 10 år siden?
Hvordan vil “Denne interessante plakaten fra New Scientist” se ut om 10 år?
25/04/2009 at 05:57
Thomas: Såvidt jeg kan se vet man dette, selv om det ikke er tatt med i denne plakaten. Ta gallium, for eksempel. Ifølge Wikipedia anslår United States Geological Survey (USGS) at de globale reservene av gallium er 1 million tonn. Med dagens årsproduksjon på 100 tonn innebærer det at vi har gallium nok så det holder (10 000 år, anslagvis).
Tor: Hvis du med dette mener å si at anslagene for globale forekomster vil endre seg i takt med vår kunnskap og ny teknologi, så stemmer selvsagt det. Men hovedpoenget består: inntil vi utvikler romtransport som er billig nok til å utvinne metall fra f.eks. asteroider, må vi forholde oss til det faktum at ressurstilgangen på Jorda ikke er ubegrenset. I en verden med raskt voksende befolkning kan det være kjekt å vite at vi i et best case-scenario har kobber i to generasjoner til, f.eks.