Mellom Berlin og New Dehli: inntrykk fra Moskva

For noen dager siden tilbragte jeg en langhelg i Moskva, i forbindelse med lansering av min bok “Liv i universet” på russisk. På forhånd hadde jeg i grunnen få sterke forventninger med unntak av én: jeg forventet å finne en kulturby. Via det russiske romprogrammet fikk jeg fra barnsben av en interesse for russisk kultur og historie. Ellers hadde jeg i grunnen mest en slags forestilling om at Moskva opplevelsesmessig ville havne mellom to andre megabyer jeg har sans for, nemlig Berlin og New Dehli. I begge tilfelle ble forventningene innfridd.
Mitt første møte med Moskva var byens metro, som er overveldende på alle måter. Overveldende vakker (det er sant alt som sies om arkitekturen og dekorasjonene), overveldende stor, forvirrende (alle skilt og annonseringer til passasjerene er kun på russisk), bråkete og ikke minst full av folk. Hver dag transporterer metroen 10 millioner mennesker. Bare for å sette det i perspektiv: det er som om alle nordmenn – fra beibier til oldinger, fra Lindesnes til Kirkenes – skulle ta T-banen frem og tilbake i løpet av dagen. Her er effektiviteten på Berlin-nivå, utvilsomt.

Kreml var overraskende grønt

Det er bra, for ifølge alle fastboende jeg møtte er trafikksystemet forøvrig ganske f*kka opp. Prangende mangefelts bulevarder gjennom sentrum er til liten nytte i en by med mellom 10 og 20 millioner innbyggere (det kreves tillatelse for å bosette seg i Moskva, så byen skal være full av “illegale innvandrere” fra Russland) når folk for alvor skaffer seg bil. Jeg hørte skrekkhistorier om folk som hadde blitt sittende opptil åtte timer i kø på vei til flyplassen, og Hans Wilhelm Steinfeld kunne fortelle at NRK nå sleper utstyret sitt gjennom metroen istedenfor å kjøre.

Moskovittene tar sin sigarett på alvor

Taxi ble altså frarådet, bortsett fra på tidspunkter da sjansen for kork er liten. Da ble det til gjengjeld forventet at vi norske skulle glemme alt vi har lært om trygg taxikjøring. Slik tager man en taxi i Moskva: man stiller seg opp på fortauet, strekker ut en hånd og vinker til en bil stopper. Bilen kan like gjerne være en totalt anonym personbil som et kjøretøy med lys på taket. Så akkederer man med sjåføren (som altså ikke har noe bevis på at han er taxisjåfør) om prisen (taksameter – hva er det?) på russisk før man setter seg inn og håper på det beste. Tross at hver celle i kroppen skriker PIRATTAXI gikk det bra de gangene jeg prøvde det. Akkurat som i New Dehli.

Ellers ble jeg slått av hvor mange spor etter sovjettiden som ennå er synlige. Hotellet mitt lå for eksempel på bulevarden Leninskij Prospekt, som domineres av en gigantstatue av gamle Uljanov himself. Sovjetsymbolikk florerer i metroen, der man kan gripe seg selv i å beundre en vakker bord – inntil man innser at den består av hammere og sigder. Den røde stjernen lyser fremdeles over Krem, og på dagen da jeg var der var den røde plass stengt i anledning valget – bortsett fra for dem som ville besøkte Leninmausoleet.

Moskva fremsto den minst globaliserte av alle millionbyer jeg har besøkt. En ting er de svake engelskkunnskapene, men vel så påfallende er det nesten totale fraværet av personer med bakgrunn fra sør-Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Klimaet, det lave lønnsnivået og den strenge bosetningspolitikken spiller sikkert en rolle, men jeg ble også fortalt at et korrupt og utlendingsskeptisk politi og gjenger av høyreradikale nasjonalister gjør livet surt for folk som ser ut som om de er fra Kaukasus eller sørligere egne.

Uten sammenligning forøvrig: en annen underrepresentert gruppe i Moskva er syklister. Jeg så bare én modig og forskremt sykkelsjel på fire dager, noe som er lett å forstå med tanke på mangelen på sykkelstier og det kaotiske trafikkbildet. Ditto for brukere av iDingser, forøvrig. Moskva er stedet for deg som savner den gode, gamle Nokiaringetonen. Men på metroen, som alltid har vært kjent for å ha mange lesende passasjerer, så jeg overraskende mange som leste på små lesebrett og nettbrett (Pocketbook IQ så ut til å være en gjenganger).

Gjennomgående var inntrykket positivt, dog. Jeg var i Moskva i anledning en bokmesse, og fikk til fulle bekreftet ryktet som en kulturby. Det var stappfullt av folk på messen og god deltakelse av barn på alle arrangementene jeg var med på. Og museene jeg rakk å besøke var helt ypperlige (med unntak av manglende skilter på engelsk, selvsagt). Ikke overraskende falt jeg pladask for kosmonaut-minnemuseet som ligger i utkanten av den store VDNKh-parken nord i byen. Museet, som ligger under et av de mest berømte monumentene fra sovjettiden, gir en veldig grundig oversikt over hele det sovjetiske og russiske romprogrammet, fra rakettforskning før annen verdenskrig til den internasjonale romstasjonen.

Jeg ble også positivt overrasket over den russiske maten. Kanskje skyldes det at jeg liker tradisjonskost av det litt tunge slaget (derfor mener jeg at f.eks. Tyskland er en sterkt undervurdert matnasjon), men de mange russiske rettene jeg rakk å prøve var særpregete og velsmakende. Takket være restaurantkjeden Mu-mu (hva kua sier, vettu) er det lett å finne god, tradisjonell mat til en billig penge. Der har vi i Norge mye å lære av Russland, rett og slett. Eneste minus her er at så mange fremdeles røyker på restaurant.

En nordmann som har bodd mange år i Moskva sa at dette først og fremst er byen for den som har en  jobb å gjøre. Jeg kan se det poenget. Men jeg ser også at det lar seg gjøre å tilbringe en flott uke som turist i denne byen, bare man passer på å dra på en tid av året da klimaet er mindre grått, kaldt og surt (det er blitt sagt at man kan føle seg fargeblind etter noen dager i Moskva om vinteren, og det kan jeg gå god for). Og planlegger veldig grundig, så man klarer å navigere seg rundt i en hav av skilter på kyrillisk. 🙂