Olav Torvunds interessante bloggposting om å kvitte seg med bilen inspirerte meg til å reflektere over mitt eget transportvalg. For i manges øyne vil jeg nok fremstå som enda mer ekstrem enn den godeste juristen: ikke bare har jeg aldri eid bil, men jeg har ikke engang førerkort. Og likevel lever vår familie et vel så aktivt liv som alle andre i Oslo. Siden jeg får spørsmålet om hvordan det kan fungere så ofte, skal jeg besvare det her.
En merknad først: dette er ikke et angrep på dem som har bil. Selvsagt vet jeg at mange ikke kan klare seg uten, enten man må levere unger på tre forskjellige steder før jobb eller fordi man ikke bor på et sted der bussen passerer hvert sjette [sic] minutt det meste av døgnet. Jeg skjønner godt at folk liker biler (jeg sniker meg av og til til å se på “Top Gear” – mest på grunn av James May). Du trenger altså ikke å minne meg på dette. Og som det vil vise seg, er jeg helt avhengig av at det fremdeles finnes bilister i Oslo sentrum.
Men først til førerkortet. Da jeg nærmet meg 18, vurderte jeg selvsagt å ta lappen, som alle andre. Iveren min var nok ikke like stor som i andre familier, da min far – som på det tidpunktet var den eneste med førerkort i familien – hadde gått så grundig lei av å kjøre at han forlengst hadde solgt familiebilen. Det kan forøvrig ha hatt noe å gjøre med hans valg av biler.
Den første familiebilen var en Citroën-modell fra 1950-tallet. Dette beistet av en bil, som vekselvis ble kalt Maigret-bilen (fordi det ble sagt at den var av samme type som fransk politi brukte) eller André (Allo, Allo!), var spektakulært dårlig på norsk vinterføre (bombe). Jeg har et klart minne av traktoren som dro oss opp på påskefjellet tidlig på 1970-tallet, med en hale av min fars saftigste eder etter seg. Like etter ble bilen solgt til en veteranbilsamler, som var svært fornøyd med å vise den fram i søndagssol på sommerføre.
Den andre familiebilen fikk min far via jobben som en skribent og medredaktør i en kortlivet publikasjon kalt “Barnas Avis” (det eneste som er igjen av avisen er denne oppskriften på muffeluffer – ah, intet sier 70-tall mer enn muffeluffer!) Bilen var en Mini Morris av samme tekniske standard som Mr. Beans bil. Og om du syns Rowan Atkinson ser latterlig ut i (eller på, alt ettersom) den lille blikkboksen, skulle du ha sett vår familie på fem, med far på 1,92 i foldeknivpositur foran rattet.
Siden har han bare unntaksvis lånt andres biler, og da kun modeller med god plass til beina. Men denne traumatiske barndommen til tross sto førerkort på lista. Helt til jeg fikk ungdomsepilepsi av den hissige sorten, hvilket førte til at jeg i flere år hadde grand mal-anfall så tett på hverandre at førerkort var uaktuelt.
Da jeg etter noen år fikk full anfallskontroll med medisinene mine og faktisk kvalifiserte, var jeg fattig student. Deretter slo jeg inn på forfatterbanen, og var fattig forfatter i mange år. 1997 var det første året da jeg endelig hadde solid nok økonomi til å vurdere førerkort, men da var fokuset mitt et annet sted. Jeg betalte ned studielånet og brukte resten av overskuddet fra suksessboka “Jakten på sannheten” til egenkapital til min første bolig. Du ser hvor dette bærer hen, ikke sant?
Tiden går og går, og det kommer alltid noe i veien. Hvorom alt er, nå er jeg 47, er bosatt midt i Norges kollektivsmørøye og kan åpent og ærlig innrømme det jeg har følt en ti års tid: jeg har ikke lenger lyst til å lære meg å kjøre, rett og slett. Jeg føler meg for gammel til å sette meg på skolebenken, og mistenker at jeg ville gå rett fra skolebenken til å bli mann med hatt.
Så er det trøbbelet med å skaffe parkeringsplass, et mareritt for oss som bor i sentrum. Frykten for innbrudd om man må parkere på gateplan, selvsagt. Det økonomiske aspektet: nedbetaling av billån, bensin, årsavgift, forsikringer, reparasjonsregninger. Det hele kan i grunnen oppsummeres i ett ord: STYR. Det er mye styr med bil, og ved å ikke ha den i livet mitt blir livet mindre styrete.
Så hva gjør jeg isteden? Jeg går mye, selvsagt. Det er jeg pent nødt til. Og i likhet med Torvund er jeg en ivrig syklist. Selv om Oslo er en elendig sykkelby, er sykkel likevel det raskeste og mest effektive fremkomstmiddelet i indre by det meste av døgnet – og ikke minst i rushtiden. Ikke bare for en selv, men også for barnet. Jeg har lagt meg midt på treet prismessig (min siste sykkel kostet 7000), og de årlige vedlikeholdsutgiftene overstiger sjelden 2000-3000 kroner (det meste relatert til slitasje pga vintersykling).
Dette kunne jeg selvsagt ikke sagt om jeg hver dag måtte stille på jobb et sted med elendig kollektivtilbud, selvsagt. Jeg vet at det er en luksussituasjon å ha hjemmekontor tre-fire dager i uka, og ellers ha reisevirksomhet der oppdragsgiver dekker alle reiseutgifter. Når det er sagt, dukker det selvsagt opp situasjoner der man rett og slett ikke får gjort det man skal uten bil.
Når dette skjer (pleier å intreffe to-tre ganger i året, i mitt tilfelle var siste gang i april i år) finnes det to løsninger: man bestiller en drosje (det man sparer på ikke å ha bil blir til et saftig drosjebudsjett) eller man ber en venn eller nabo om hjelp. Ja, du leste riktig. Også midt i byen kan du banke på døra til naboen og spørre om kjørehjelp. Det har enda ikke hendt at ikke noen har stilt opp (som gjenytelse vanner vi planter, mater katta eller tar med noe spennende fra taxfree om sjansen byr seg).
Den kanskje største vinningen er det mange vil se på som den største ulempen: ting blir litt mer omstendelige uten bil. Ting tar lengre tid, rett og slett. Uten bil blir man vant til å vente. På buss, taxi og tog. Utenfor Oslo sentrum er kollektivtrafikk det omvendte av “instant gratification”, eller umiddelbar behovstilfredsstillelse. Livet uten bil har altså lært meg verdien av utsatt behovstilfredsstillelse. Kanskje er det fordi jeg nylig så det zenfilosofiske mesterverket “Kung Fu Panda 2”, men det er en verdi jeg har lært å verdsette…. 🙂
14/10/2011 at 18:19
Det er helt klart at livssituasjon spiller inn, men jeg opplever stadig overraskede utbrudd fra andre når jeg forteller dem at, jo, jeg bor i Finnmark, og nei, jeg har ikke førerkort. I en alder av 37 år. Det er klart at det ikke alltid er like enkelt, men det er utrolig hva man klarer hvis man bare vil og er fleksibel. For min del er det to hovedgrunner for ikke å ta “lappen” og skaffe bil: Økonomi (vil heller bruke pengene på andre ting) og miljø.
14/10/2011 at 19:48
Jeg har selv vært så heldig å få oppleve å være eier til to biler i løpet av livet mitt. Begge var av merket Citroën og begge var fantastiske biler. Den ene – en Citroën ID 19 (“padde”) – døde dessverre i 1988 etter at en annen bil kjørte i den bakfra. I følge det lokale Citroen-verkstedet sto ikke livet til å redde. Heldigvis ble jeg snart eier av en ny Citroën slik at tapet og sorgen ble litt lettere å bære. For et år siden valgte jeg imidlertid å ta farvel med den også da den ble lite brukt all den tid jeg bor i Oslo og klarer meg fint med å reise kollektivt. Det var trist, men heldigvis fikk jeg omplassert den hos en ny eier som jeg tror/håper steller godt med den.
Oslo er en stor kollektivboble, men straks en beveger seg utenfor denne bobla opplever en et svært ugjestmildt liv, transportmessig sett.
Du nevner at faren din satt “i foldeknivpositur foran rattet”. Mr Bean ser kanskje latterlig ut, men samtidig viser han hvordan faren din kunne løst dette problemet på en elegant måte. 😉
14/10/2011 at 19:56
@Elin: Imponert av at du fikser liv uten bil i Finnmark. Kudos! 🙂
@Åsmund: Jeg har skjønt at det var noe eget med padda. Franskmennene var med rette stolte av pionérbilen, som behørig ble en gjenganger i min barndoms favorittegneserie, “Sprint og Kvikk” (den hadde alltid masse kul teknikk). 🙂
15/10/2011 at 07:14
Dette kan jeg relatere til!
Jeg har, i likhet med deg, aldri hatt førerkort. Det skyldes en kombinasjon av økonomi, et visst miljøengasjement, og det faktum at jeg så mange av mine venner som tok lappen på attenårsdagen sige ned i sofaen og bli late.
Da jeg, 18 år etter 18-årsdagen ble pappa var det mange i min hjemby som forventet at jeg skulle ta lappen og kjøpe meg bil. Vi kjøpte sykkelsete. Det samme gjentok seg da vi fikk barn nummer to. Vi kjøpte sykkelhenger. Ved barn nummer tre sluttet de som kjenner meg å spørre. De fleste pleier ved barn nummer tre å bytte til en større bil, men nå sykler jo eldstejenta sjøl, og vi får fremdeles plass til alle på buss, trikk, tog og fly. 🙂
Jeg opplever at det er stor aksept for å velge å leve uten bil her i Oslo, men straks man kommer utenfor Oslo blir man møtt med forbauselse, forbløffethet eller noen ganger sogar sinne. Det kan virke som om noen føler seg direkte truet av at vi klarer oss uten bil.
15/10/2011 at 08:51
@Morten: Jeg er kommet til at det i grunnen handler om å tenke litt gammeldags, slik de fleste av oss gjorde for bare noen tiår siden. Man aksepterer at reiser er noe som krever planleggig og kan ta tid og kreve venting, og at bostedet ditt i stor grad definerer hva du har tilgang til i det daglige.
Av alle livsstilsvalg (for det er det vi snakker om her) der ute, er det få som forundrer meg mer enn de som flytter ut av byen for miljøets skyld, og dermed øker sitt karbonavtrykk. Jeg har i prinsippet sans for prosjekter som denne økolandsbyen i Hurdal, men skulle jeg bo et slikt sted måtte jeg i praksis ha bil.
15/10/2011 at 14:12
Sykkeldiskusjonen til Olav Torvund og ditt innlegg er interessante. Jeg eier for tiden 4 biler (tre i Norge, av ulike grunner, en av dem en museumsgjenstand, bokstavlig talt) og en her i USA (forøvrig en 9 år gammel Mercedes E-klasse stasjonsvogn med alt mulig stæsj som jeg kjøpte for 39000 kroner og som ville kostet meg minst 250000 i Norge. Amerikanerne synes jo at en 9 år gammel Merce er moden for skraphaugen.) Her i USA sykler jeg stort sett, eller tar kollektivtransport til jobben. Bilen brukes til handling, men jeg kunne nok klart meg uten bil, siden Zipcar er nokså godt utbygget her. Men til den prisen og den kvaliteten ser det økonomiske helt annerledes ut enn i USA.Og til jul kommer familien med to hunder – og de skal hentes i New York.
Har spurt meg selv hva årsaken er til at jeg tar bil i stedet for å sykle i Norge, men ikke her, selv om jeg bor nokså sentralt. Tror nøkkelorder er STYR, som du sier. Det er et styr å sykle i Oslo, fordi jeg ofte skal gjøre ting som krever dress, og fordi jeg ofte transporterer saker og ting. Her i USA bor vi i leilighet og har noen få IKEA-møbler. Hjemme i Norge er det hus, med påfølgende behov for alt mulig rart. Her i USA er det meg og en datter, og vi har med hensikt flyttet slik av hun kan gå til skolen. Hjemme er vi en større familie med mange kompliserte (og ikke alltid planlagte) transportbehov. Dermed blir det mindre stress å ta bilen, faktisk. I tillegg er jeg ofte i den situasjon at jeg må mentalt forberede meg på noe, eller ta telefonsamtaler, og det er mye lettere å gjøre fra en bil (selv om man står i kø) enn på en sykkel eller buss.
Det er varmere i Boston også, selv om det ofte regner. Og flatere.
Så, selv om jeg gjerne vil noe annet, blir det ofte bil i Oslo. For meg personlig er det mer produktivt.
Nok om det – men her er en annen side av saken: Det at du ikke har førerkort, kan faktisk (i hvert fall da du var en yngre mann) være et problem. Jeg har sett mye uvettig sykling, og tror noe av årsaken til at endel sjåfører er arge på syklister er at syklister ofte bryter rytmen i trafikken. Skal man som syklist bevege seg smidig rundt i trafikken, må man forstå hvordan verden ser ut for en bilist. Som erfaren bilist vet jeg at jeg aldri skal legge meg i blindsonen til en bil, hvor mye tid jeg trenger for å tette en luke eller komme meg over et kryss, og så videre. Som de fleste andre syklister i Oslo har jeg et smidig forhold til trafikkreglene (som forøvrig er nokså løse hva syklister gjelder) og sniker meg forbi røde lys eller kjører mot en enveiskjøring en gang i mellom. Men jeg gjør det med en bilists forståelse av hva som forstyrrer trafikken.
Når jeg kjører selv, ser jeg ofte syklister som bryter reglene – det har jeg som regel ikke noe imot, det er mer effektivt. Men jeg ser ofte syklister som setter seg selv og andre i fare fordi de bryter rytmen i trafikken, ved å foreta plutselige svinger eller filskifter, ved å kjøre over fotgjengeroverganger (mange syklister vet ikke at en bil ikke trenger å stoppe for deg i et fotgjengerfelt med mindre du går av sykkelen og går over) i full fart, eller ved å insistere på sin “rett” i situasjoner der det er best for alle parter at man lar andre kjøre først.
Det er noe som heter å dø med retten på sin side. Uten at jeg noensinne har sett noen undersøkelse på det, tror jeg syklister som selv kjører bil, er bedre (og i alle fall tryggere) syklister enn de som ikke gjør det. Det har mindre med regler å gjøre enn med en forståelse av at, ja, en bil kan bråstoppe, men det tar tid, og av og til kan det være smart å ikke hisse på seg folk ved å skremme dem eller utsette dem for unødvendig stress – og heller ikke unødvendig forsinke dem. Gir du en lastebilsjåfør litt tid og tydelige signaler, slipper han deg forbi i rundkjøringer og så videre – sålenge du viser at du forstår rytmen i trafikken og at man skal oppføre seg slik at ting blir effektivt og skjer uten feilsteg for alle parter….
Nuvel, når jeg kommer hjem igjen om et års tid skal bilparken skiftes ut – til en familiebil og en elbil. Og muligens mer sykling.
15/10/2011 at 14:58
@Espen: Ingen tvil om at det kunne være en fordel å ha erfaringen med å se verden fra førersetet. Men det finnes måter å kompensere for det på. For det første: sette seg inn i trafikkreglene. Det har jeg gjort, så regelen du nevner med fotgjengerfelt er en jeg kjenner til og lever etter i det daglige.
Det skader heller ikke å følge med på trafikkbildet når man er passasjer i forsetet (utrolig hvor mye rart og lærerikt man ser), og ikke minst er det en fordel å være fysiker med intim kjennskap til kraft, treghet, massefart og friksjon – begreper som kan gjøre forskjellen på liv og død i trafikken…
Ellers ergrer jeg meg like mye over syklisten som forleden kjørte i meg fordi han var mer opptatt av iPoden sin enn trafikkbildet, som bilisten som samme dag ga gass inn mot fotgjengerfeltet poden og jeg var på vei over og tvang oss til å hoppe tilbake. Det er til sjuende og sist idotene som definerer normen vi alle må rette oss etter, uansett antall hjul.
16/10/2011 at 19:18
Jeg synes jo ikke det er så ekstremt siden jeg er i samme situasjon selv, bor man i en storby er bil dessuten ofte en unødvendig kostnad. For min del har jeg 1) aldri hatt råd til bil/førerkort, 2) alltid bodd i storbyer som Oslo eller London, eller litt mindre byer nær storbyer som Brighton og Amstelveen), 3) fordi jeg ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring er jeg fortsatt litt engstelig for ansvaret det medfører å kjøre bil. Det siste er litt rart, siden jeg som gående ikke hadde ansvar og dessuten ikke husker noe av ulykken, men det sitter fortsatt i og gjør at jeg har mer lyst til å lære å kjøre fly enn å kjøre bil. Dessuten er jeg veldig flink med kjøretøy som går på havre og høy da, med eller uten vogn, uten at det hjelper meg så mye i hverdagen;-) Som journalist setter det helt klart noen begrensninger for hva jeg kan jobbe med, da førerkort er essensielt i noen type jobber (som f.eks lokaljournalist), men ellers trenger man jo stort sett ikke bil i Oslo med mindre man bor veldig kinkig til ift kollektivtransport eller skal ut og handle møbler og sånn. Og i det siste tilfellet er det faktisk billigere å ta en taxi ved behov enn å holde seg med bil hele året. Nå bor jeg riktignok sånn til at jeg også kan sykle inn til sentrum hvis jeg føler meg sprek, men syklistene på de sykkelveiene er så aggressive at det tør jeg i hvert fall ikke – det er skummelt nok å gå der. Uten bil slipper man dessuten stort sett å stå i kø, og skal man på en litt lengre reise kan man jo jobbe ombord i bussen/toget, eller lese, eller i det hele tatt utnytte tiden på veien mye bedre enn om man sitter ved rattet.
16/10/2011 at 19:26
@Kristine: Muligheten til å jobbe under reisen er utvilsomt en “killer app” for bilfrihet. I alle fall hvis man er blant de heldige som kan lese og skrive underveis, hvilket du og jeg tydeligvis er. Det blir faktisk noen arbeidsuker eller -måneder i løpet av en karriere, hvilket ikke er til å kimse av for skrivende folk som oss.
Ellers vil jeg gjerne peke til den fantastiske historien du nevner under punkt 3), for de av mine lesere som ikke har fått den med seg. Normalt er jeg kattemann på min hals, men her viser hunden virkelig at den er menneskets beste venn!
19/10/2011 at 16:55
Flere uten førerkort her, kona og jeg bor i Toronto og klarer oss fint. Også slik at det aldri “ble sånn” – gikk på internasjonal skole, studerte i utlandet, reiste på sommerne – det kom seg aldri slik. (og ikke var jeg så oppsatt på det heller). Det er rimelig god kollektivtrafikk i Toronto (man kommer seg alltids dit man vil, selv om det kan ta en stund), og mye av året kan man sykle (jeg kunne syklet nesten hele året med bedre sykkelstier etc, men tør ikke å sykle når det er glatt og du må være midt i veien hvor bilister kjører fort).
Det eneste jeg i grunn savner er å enklere kunne komme meg ut av byen og inn i naturen. Det er masse flotte parker og lange raviner i Toronto, gøy å utforske med sykkel (hvis noen vil få guided sykkletur i Toronto, bare si ifra! ;)) – men det er også kjempeflotte naturområder et par timer utenfor, og det er mye vanskeligere å komme dit uten bil. Riktignok kan noe av det nås med kollektivtransport, det finnes enkelte utendørsklubber med car-pooling, osv, men man må planlegge mye mer.
Men av og til blir jeg også ganske sjokkert over å høre hvor mye folk betaler, ikke bare for å kjøpe bil (som riktignok er mye billigere her enn i Norge), men også for å ha den – som syklist er jeg vant til å parkere rett ved inngangsdøra uten å betale etc, men når jeg er med venner med bil må vi gjennom fem etasjer med parkeringshus, ellers betaler de 4-500$ i måneden for parkeringsplass (det er ca det jeg betaler for rommet mitt i det delte huset der jeg bor!).
Les forresten Ivan Illichs “Energy and Equity” (http://www.ecotopia.com/webpress/energyEquity/energy_and_equity.html) – ganske radikalt, men verdt å tenke på. (Selv om jeg selv er fan av høyhastighetstog).
Stian
Stian
19/10/2011 at 17:35
@Stian: Morsomt tilbakespill fra en by jeg alltid har hatt lyst til å besøke! Det du nevner om garasjeleie er jo helt riktig, og det minner meg om et annet artig moment: bilfrie folk som bor i borettslag med tilhørende parkeringsplass kan tjene gode penger på å leie den ut. Det gjør for eksempel mine bilfrie foreldre, og den månedlige inntekten blir et pent lite tilskudd til pensjonen. 🙂
24/10/2011 at 17:47
Hei Eirik,
si absolutt i fra hvis du noengang kommer deg til Toronto. Tar deg gjerne med på en guided sykkeltur 😉 (Dro to besøkende norske akademikere med på en 60km tur gjennom raviner og parker, lenger enn de hadde syklet på lenge skjønte jeg, men de var veldig fornøyd).
13/11/2011 at 12:00
Jeg valgte å selge bilen min etter at jeg fikk diagnosen epilepsi etter en ulykke for en god del år siden. Jeg ble “massivt medisinert” som min lege uttrykte seg, og følte at jeg sov mer enn jeg var våken. Alle mine barn var små og jeg var akkurat blitt alene så utfordringene ble etterhvert store mht kjøring hit og dit.Barna forstod ikke at jeg var trett etter jeg hadde tatt medisinene. Dette førte til ny ro i huset for de lærte seg fort at nå var ingen bil tilgjengelig, og så snart de var store nok syklet de istedet for å gå. Sparken på vinteren var god å ha for oss alle. Jeg tror også at dette gjorde godt for min helsetilstand.
Vi er alle enige om at det er dumt at kollektivtilbudet bygges ned istedet for å bygges opp. Hadde vært mange tunge løft og lange turer (på spark), som kunne vært unngått da. Vi bor også ute i distriktet i Nord Norge som en annen inn skriver her.
Det eneste som har vært minuset er at ikke ungene har fått tatt del i skolens sosiale aktiviteter som er lagt til ettermiddagstid,etter skoletid, og som krever kjøring samtidig som det er mer som en familieaktivitet, f.eks svømming i basseng om vinteren og bading om “sommeren”, grilling på bål, teltturer, osv. Men det sier vel mer om skolen enn om oss egentlig….
13/11/2011 at 12:27
@Jorunn: Veldig synd at skolehverdagen er lagt opp på den måten, og at de ikke hjelper til med å skaffe alternativ transport for de som av ulike årsaker ikke kan komme seg fram med bil.
Saken er at dette også har et interessant demografisk perspektiv. Etterhvert som eldrebølgen treffer landet, vil små, avsidesliggende kommuner med stor fraflytting av ungdom rammes særlig hardt. Da blir transport et nøkkelproblem, da mange eldre slutter å kjøre av ulike årsaker. Det skal bli interessant å se hvordan kommuner som har nedprioritert kollektivtrafikk, vil håndtere den utfordringen…