Via Jorunn fikk jeg tak i et ikke korrekturlest frieksemplar av Brynjulf Jung Tjønns kommende roman “Kinamann”. Jeg hadde hørt om boka en stund og hatt lyst til å lese den lenge, og nedenfor følger min vurdering.

“Kinamann” fortelles av Gjermund Brekke, som ble adoptert til Norge fra Sør-Korea i 1983 og som vokser opp i bygda Feios i Sogn og Fjordane. Jung Tjønn er selv adoptert fra Sør-Korea og vokste opp i samme bygd, hvilket i disse Knausgård-tider innebærer at mange nok vil lese teksten som delvis selvbiografisk.
Teksten favner over hele Gjermunds liv ved å hoppe mellom scener fra fortid og nåtid, og skifte mellom drøm og virkelighet. Slike sprang kan fort bli et irritasjonsmoment i en mindre kompetent forfatters hender, men her fungerer det godt. I det hele tatt merkes det at Jung Tjønn begynner å få fartstid som skribent. Tross enkelte språklige skjønnhetsflekker, som en litt maniert hang til oppramsinger og gjentakelser, og en og annen journalisme av typen “måtte gi tapt for kreften”, er dette en bok med driv og tempo.
Dermed klarer forfatteren å få et velkjent tema – ung mann med forfatterdrømmer har frustrerende oppvekst i småsamfunn før han kommer til byen og realiserer seg selv – til å leve. Det som imidlertid får boka til å heve seg over det store grosset av frustrert-ung-mann-romaner, er skildringen av å være annerledes og rotløs. Den synlige årsaken er Gjermunds bakgrunn og utseende. “Kinamann” henviser til episoder der han blir tatt for å være kineser, i en tid da asiater var sjelden kost utenfor turistsesongen i Sogn og Fjordane.
Denne delen av teksten er et godt oppgjør med den utbredte norske forestillingen om småsamfunnet som det beste oppvekstmiljøet for barn og unge. I Gjermunds tilfelle blir de små forholdene (når man skal holde klassefest på skolen, må man fylle på med elever fra naboskolen for å bli mange nok) åpenbart en belastning. Anonymitet i småsamfunn er vanskelig nok for flertallsbefolkningen – når man utgjør en minoritet på én person blir det umulig.
Temaet rasisme berøres, blant annet når Gjermund reflekterer over skjebnen til Arve Beheim Karlsen, men utover i boka er det bakgrunnen som adoptert som inntar hovedrollen. Fra barndommen av har Gjermund undret seg over sitt biologiske opphav, og om det fremdeles finnes familie i Sør-Korea. Etter at han selv blir far blir spørsmålene stadig mer påtrengende, og det synlige beviset for egne gener i sønnens ansikt blir motivasjonen for å hoppe på en flight til i Seoul og begynne en slags leting etter den tapte biologiske familien.
Uten å avsløre for mye, kan jeg si at resultatet er en uke som er så langt fra “Tore på sporet” man kan komme. Enkelte vil kanskje savne en mer konvensjonell og forløsende avslutning, men jeg syns Jung Tjønn løser det hele med et elegant litterært grep som bringer boka til et klimaks på de siste sidene. En oppvekstroman om et relativt stillferdig liv som likevel har den dramaturgiske kurven til en krimmer – det er ikke hverdagskost.
Det er vanskelig å la være å lese “Kinamann” som dundrende farsoppgjør. Et hjerteskjærende drap på kattunger i åpningssekvensen (som faren karakteristisk nok har glemt senere i boka) slår an tonen: Gjermunds far er en tagal og fjern skikkelse, en tradisjonsbunden vestlandsbonde som sier rett ut at sønnen ble hentet til landet for å overta driften av gården. Ikke rart at Gjermund føler seg kjøpt og betalt når han som åtteåring kommer over mappen med adopsjonspapirene, og finner kvitteringer for adopsjonsavgift og flybilletter.
Faren demonstrerer minimal interesse for kulturen i landet sønnen kom fra, noe som blant annet viser seg ved at han konsekvent bestiller kylling og poteter når familien er på kinarestaurant. Han er ikke et lesende (eller for den saks skyld intellektuelt nysgjerrig) menneske, og selv om han støtter sin sønns skriveambisjoner ved å kjøpe en dyr PC, er barndommen preget av et intensivt normaliseringsprosjekt. Det handler om å bli så norsk, vestlandsk og bondsk som overhodet mulig – om nødvendig på bekostning av sønnens fysiske og psykiske velvære.
Hvor lite far egentlig skjønner av hva sønnen strever med, fremgår når Gjermund møter figuren Edgar på flyet til Seoul. Edgar er en norsk drosjesjåfør som viser seg å være adoptivpappa til en ung kvinne som studerer i Sør-Koreas hovedstad. Denne overvektige og svettende fremmede, hvis fysiske framtoning virker direkte frastøtende på Gjermund, klarer likevel å forstå mer på et par dager enn far (og mor) i Feios har gjort på et par tiår. Det er Edgar og hans datter som gir Gjermund motet til å oppsøke fortiden i Seouls gater.
Som rimelig kan være, virker sønnens forhold til faren like kaldt og distansert. Fysisk sett fremstår faren som en muskuløs kjempe av en mann, men han er ikke sterk nok til at Gjermund kan lene seg mot ham. I det perspektivet er det kanskje ikke til undres over at Gjermund kun glimtvis viser forståelse for at faren også er et produkt av arv og miljø. Som det sies av Mike and the Mechanics i en sang unge Gjermund kanskje så på MTV:

I know that I’m a prisoner
To all my father held so dear
I know that I’m a hostage
To all his hopes and fears

Konkretisert: Da Gjermund ble adoptert var det vanlig at barn ble overlevert til foreldrene på flyplassen i Norge, og det var et vanlig syn at det ikke var nødvendig med kunnskap om fødelandet, enn si barnepsykologi. Idag er det normalt med en “hentereise” som kan vare i uker og somme tider måneder, og adoptivbarns spesielle behov diskuteres ganske åpent. I det hele tatt har vår forståelse for så mangt gjort kjempesprang siden Gjermunds far fikk formet sitt verdensbilde. Å ta høyde for det gjør ikke faren til en bedre forelder, men det ville gjøre Gjermund til en mer empatisk sønn.
Jada, jeg vet. Man verken kan eller skal argumentere mot romanfigurer. De er det de er. Og det Gjermund er, er en troverdig hovedperson i en engasjerende bok som kan røske kraftig opp i følelselivet til alle som har en tilknytning til adopsjon på den ene eller andre måten. Jeg ser at Jung Tjønn i sin blogg har begynt å tone flagg i debatten om adopsjon og biologi, men vi får håpe at det ikke fester seg et inntrykk av at dette kun er en debattbok for en engere krets. Først og sist er “Kinamann” en god roman om identitet. Den fortjener svært mange lesere.