Siden jeg sist blogget om min Nokia N900, har jeg hatt anledning til å prøve den som jobbmaskin. Og stort sett har erfaringene vært svært gode. Siden mai har jeg ikke brydd meg om å ta med Asus-netbooken på jobbreiser, rett og slett fordi telefonen fyller rollen. Jeg har diskplass nok til å ha med alt jeg måtte ønske av jobbdokumenter, Abiword gjør en patent jobb som tekstbehandler, og tastaturet gir god tastehastighet når man har brukt det en stund. Vekt- og plassbesparelsen har jeg også lært meg å sette pris på – vi snakker om en drøy kilo sammenlignet med netbook pluss lader. På kortere jobbreiser har jeg rett og slett alt jeg trenger i lommen, istedenfor en skulderveske.
Hovedproblemet er egentlig at jeg må jobbe på en mobilskjerm, som gjør det kinkig å få den nødvendige oversikten over lengre artikler. Video-ut-funksjonen har jeg hatt et par anledninger til å prøve på hoteller, og det er unektelig artig å surfe og se film på en TV-skjerm fra mobilen. Hadde jeg vært villig til å mekke litt, ville det også vært mulig å jobbe på ekstern (TV-)skjerm med bluetooth-mus og -tastatur. Men der går vel grensen, selv for meg.
Det mest negative jeg har opplevd siden siste bloggposting, var oppgraderingen til siste versjon av Maemo. Jeg var en av de mange brukerne som fikk feilmelding da jeg forsøkte oppgradering via wifi (OTA eller “over the air”), og det var heller ikke mulig å oppdatere via Windows-programvaren til Nokia. Til slutt ble jeg nødt til å kjøre en flash-installasjon. Tok backup på forhånd, og alt kom etterhvert på plass etter restore og reinstallasjon. Men det var likevel en irriterende tungvint prosess når systemet tross alt er basert på svært oppgraderingsvennlige Debian.
Den mest positive erfaringen var å erfare at N900 holder kvalitetsnivået jeg forventer av Nokia. På en sykkeltur i juni falt telefonen ut av lommen min og gikk i bakken med en ufyselig, knasende lyd. Jeg bråbremset og fikk se telefonen i sine enkelte bestanddeler på bakken – batteri, pekepinne og deksel lå strødd utover. Jeg fryktet det verste, men da jeg satte delene sammen igjen fungerte telefonen helt som normalt. Etter det gikk jeg til innkjøp av et etui på Clas Ohlson – modell Krusell Hector Large. Et helt utmerket produkt med  én liten svakhet: magnetlåsen er drepen for VISA-kort. For øyeblikket har jeg to antatt skimmingsikre kredittkort i lommeboka, med andre ord. 😉
Programvareutvalget blir stadig bedre. Jeg synkroniserer uten problemer Gmail og GCalendar med SyncEvolution, som går via GooSync-tjenesten. DropN900 er en grei Dropbox-klient, om enn uten ordentlig synkronisering så langt. fMMS har gitt meg MMS på telefonen, for de viktige familieanledningene. App Search gir meg kjapp tastaturtilgang til alle applikasjonene mine. FCamera gir total manuell kontroll over mobilkameraet. KMPlayer spiller stort sett de få filformatene som den innebygde spilleren ikke håndterer. Truecrypt beskytter sensitive jobbdata. Reiseplanleggeren gjør det lett å finne nærmeste buss i Oslo. Og så videre, og så videre…

Nokias hovedutfordring i årene framover: å hindre at denne framskrivingen blir virkelighet.

Tross enkelte irritasjonsmomenter, som at epostklienten fremdeles er ubegripelig treig, er jeg blitt så vant til å ha en mobiltelefon/datamaskin at jeg håper Nokia og Intel står ved MeeGo-alliansen. Det er velkjent at Nokia sliter i smarttelefonmarkedet, og mye skyldes en uklar strategi for operativsystem. Jeg tror det kan finnes et større marked for kompromissløse smarttelefoner av dette slaget, bare man får luket vekk de verste barnesykdommene. Den lenge varslede N9 kan komme til å bli avgjørende, men det ser ut til at den skal kjøre Symbian (eek). Dit skal jeg ikke igjen, noensinne. Så hvordan blir det egentlig med Meego-satsingen, Nokia?