Igår morges twitret jeg om denne morsomme saken som har gått sin seiersgang på nettet den siste tiden, og Dagbladet laget en artig vinkling på den senere på dagen med stor suksess. Det 70 år gamle bildet nedenfor av en mann (midt i bildet til høyre) som ser ut som han er klar for en utepils på Grünerløkka, er ved første øyekast et eksempel på en anakronisme, et fenomen som ikke hører hjemme i sin tid.

Anakronismer er vanlige i litteraturen og populærkulturen, og skyldes ikke sjelden slurv fra skribentens side. Du finner mange av dem i “Goofs”-seksjonen på IMDB, for eksempel. Her er et typisk eksempel fra den klassiske (og forøvrig svært severdige) tidsreiseskildringen Back to the Future fra 1985:

The guitar Marty plays in 1955 is a Gibson ES-345 with a retrofitted Bigsby vibrato (you can still see the studs on which the original stop tailpiece had been fitted); both the guitar and vibrato were introduced after 1955. The ES-345 was first produced in 1958 and it uses humbucker pickups invented by Seth Lover of Gibson in 1957.

Det spesielle med bildet over er at det dreier seg om en scene fra virkeligheten. Dermed blir anakronismen langt mer fascinerende. Mannen med hipp hårsveis, Ray-Banliknende solbriller og noe som ligner en T-skjorte ser såpass tidsuriktig ut at man kan stille seg det hypotetiske spørsmålet: har vi å gjøre med en tidsturist – en person fra fra fremtiden som valgte å besøke Canada i 1940? Det tok ikke langt tid før nettet ga oss svaret: nei. Det var fullt mulig for en mann å se slik ut på denne tiden.
Men diskusjonen stopper ikke der. For selv om konsensus i moderne fysikk er at reiser bakover i tid er umulig (ikke minst fordi det fører til et ras av paradokser), kan vi ikke utelukke at fremtiden gir oss fysikk som gjør det mulig. Stephen Hawking er blant dem som har pekt på de manglende tidsturistene som et bevis for at tidsreiser bakover ikke blir mulig i fremtiden. Jeg velger å snu om på argumentet: tidsturister eller andre anakronismer er for øyeblikket vårt beste mulighet til å bevise at tidsreiser er mulig.
Jeg sier “andre” fordi det selvsagt ikke bare er mennesker som kan fungere som anakronismer. Ideer og ikke minst gjenstander kan gjøre samme nytten. På idéfronten er det lett å nevne Leonardo da Vinci, som man ikke skal ha lest mye om før man mistenker mannen for i det minste å ha snakket med noen fra fremtiden – jamfør konsepttegninger som den under.

På gjenstandssiden er finner vi minst to fascinerende muligheter. Min personlige favoritt er Antikythera-mekanismen, en mekanisk kalkulator fra oldtidens Hellas som antagelig ble brukt til astronomiske beregninger. Nå vet vi at de gamle grekerne var dyktige naturforskere og matematikere, og at de også var dyktige teknologer. Men Antikythera-mekanismen er noe for seg selv.
Den minner ikke om noe annet fra samme tid og sted, den omtales ikke av samtidige skribenter (selv om andre regnemaskiner er omtalt), og det er verken funnet forløpere eller etterkommere. En rimelig antakelse er at det fantes en gresk tradisjon for avansert mekanikk som kun har satt dette ene sporet etter seg. En annen (og mindre rimelig, det innrømmer jeg) at noen i det gamle Hellas fikk litt hjelp fra fremtiden.

Det er enda mer fristende å trekke denne konklusjonen når man ser på Bagdad-batteriet, en rundt 2000 år gammel leirkrukke med tilhørende kobberhylster og jernstav som ble funnet i en landsby rett utenfor Bagdad i 1936. At konstruksjonen kan fungere som et svakt batteri er demonstrert en rekke ganger, blant annet av Mythbusters på Discovery Channel. Det er i seg selv ikke et bevis for at det virkelig var slik Bagdad-batteriet ble brukt, noe kritiske arkeologer også påpeker. Den største innvendingen mot batterihypotesen er det totale fraværet av forskningsmessig kontekst.
Da batteriet ble (gjen)oppdaget av Alesssandro Volta i 1800, skjedde det i en kultur som var preget av den vitenskapelige revolusjon, og der kloke hoder lenge hadde interessert seg for elektrisiteten som fenomen. Noe tilsvarende miljø fantes ikke i det daværende partherriket – eller noe annet sted på kloden på dette tidspunktet. I likhet med Antikythera-mekanismen finner man verken forgjengere eller etterfølgere eller omtale i samtiden. Det er som om Bagdad-batteriet har falt rett ned fra himmelen – eller fra fremtiden.

Bare rolig, Occams rakekniv er fremdeles gyldig. Den enkleste forklaringen på merksnodigheter som dette er selvsagt ikke å anta at de er produkter av vitenskap og teknologi som ennå ikke er oppfunnet. Men poenget gjenstår like fullt: om reiser bakover i tiden er mulige, er det i fortiden at vi kan komme til å finne de første bevisene. Dette kan selvsagt også tjene som en oppfordring til handling, for den som ønsker det.
Ja, for kanskje finnes det andre anakronismer der ute som vi ennå ikke har oppdaget? Bildet øverst er et hint om at gamle fotografier kan skjule mye interessant. I disse dager digitaliseres stadig flere historiske bilder av verdens nasjonalbiblioteker, inklusive vårt eget. Kanske burde vi starte en dugnad for å gå gjennom fotografiene, for å finne tidsuriktige elementer? Det hadde unektelig vært interessant å se snurten av en mobiltelefon i hånden eller en iPod-propp i øret på en av personene på et bilde som dette, eller hva? 😉