Vi som har vært med en stund kan huske hva som skjedde da PCen kom til landet, og mobilen og iPoden ble allemannseie: på kort tid måtte vi forholde oss til en bølge av nyord. Teknologi er en viktig driver i språkutviklingen, ofte på tvers av Språkrådets anbefalinger og norsk språkpolitikk: selv om målsetningen er å bruke terminologi med et norsk opphav, er resultatet en salig blanding av rotnorsk og anglisismer. Vi bruker ikke PD (for Personlig Datamaskin), men skriver på tastatur og klikker på mus. Vi snakker i mobilen, men i bilen bruker vi handsfree.
I disse dager står vi foran nok en teknologidrevet bølge av nyord. Det interessante denne gangen er at industrien som forandres ikke er de globaliserte data-, telefoni- og musikkbransjenene, men bokbransjen. Den er nasjonal i sin natur, og regnes som en av språkets viktigste forvaltere. Det burde gjøre terminologidiskusjonen annerledes, om ikke annet så fordi diskusjonen presumptivt føres av folk med langt høyere språkkompetanse enn gjennomsnittet.
Men blant reaksjonene på utfordringen fra digital tekst og lesedingser som Amazon Kindle, skal man lete lenge og vel etter en ordentlig drøfting av ordbruken. Problemet er forsåvidt ikke mangel på norske ord, men snarere en overflod av mer eller mindre passende termer som brukes etter ad hoc-prinsippet. Kjernebegrepet ebok (eller e-bok) viser dette til fulle.
ebok eller dbok?
Ebøker regnes idag som det digitale innholdet som kan lastes over til en lesemaskin, mobiltelefon eller PC. Den første bokstaven er en forkortelse for «elektronisk», men ut fra samme resonnement burde dbok passe like bra, fordi det dreier seg om digitale tekster. Per idag er landets største selger av e/d-bøker digitalbok.no, så det finnes også god presedens. Problemet med begge forbokstaver er at omtrent alt medialt innhold idag er digitalisert i utgangspunktet eller i ferd med å bli det.
Lydbøker og blogger er to former som også kan omfattes ebok-begrepet, for eksempel. Tidlig i denne prosessen (rundt 2000) tok jeg til orde for å bruke «e-tekster» isteden, for å understreke at det er teksten som er digitalisert. Idag innser jeg at begrepet ikke er fyllestgjørende, blant annet fordi bøker inneholder langt mer enn tekst. Men «etekst» eller tilsvarende gir oss én stor fordel, nemlig at vi kan kalle den fysiske lesemaskinen for ebok.
For flertallet av lesere som aldri har holdt en Sony Reader eller Amazon Kindle i hånden, vil det sannsynligvis fremstå som langt mer logisk å kalle disse boklignende maskinene for ebøker, enn for dagens rådende «lesebrett». Jeg minner om definisjonen på «brett» i bokmålsordboka:

brett n3 (fra lty, besl med II *bord) bakke (I), plate serveringsb-, sjakkb-, vaskeb- / seilb-, snøb- / overf: alt på ett b- (eg om det brettet en telte penger på ved utbetalinger) alt på en gang, samlet.

Det er ikke vanskelig å se problemet her: man har valgt et ord som knytter an til lesemaskinenes likhet med et serveringsbrett, og som ellers ikke har noen forbindelse til det gamle kulturproduktet boka. I denne bloggen brukes alternativet «leseplate», som heller ikke er særlig godt. Nok en gang ligger orddefinisjonen langt fra det boklige («tynt flatt stykke, skive jernp-, papp-p-, sjokoladep-, kokep-, grammofonp-»). I beste fall finner man en kulturell kobling via grammofon/CD-platene.

Leseplate eller lesebrett?
Når jeg likevel har gått inn for å bruke dette, er det fordi det svarer til det svenske motstykket «läsplatta». En skandinavisk standard hadde faktisk vært ganske kjekk å ha, med tanke på det tette samarbeidet vi tradisjonalt har hatt på det boklige området (i Danmark brukes «eboglæser» og «elæser», ifølge det Kongelige bibliotek). Det er i alle fall mer å hente fra svensk enn fra engelsk, der det etter ti år ikke finnes noen etablert standard. Det nærmeste man kommer er «e-book reader», men «e-reader», «e-book (reading) device» eller simpelthen “ebook” er like gangbart, jamfør denne definisjonen fra Planet Ebook:

eBook : ebooks (eBooks, e-books, Ebooks…) can be anything from the digital version of a paper book, to more interactive content that includes hyperlinks and multimedia. It can even be the electronic reading device such as a Rocket eBook or Pocket PC.

Norske varianter av de engelske begrepene er «ebokleser», «ebok(fram)viser», «ebokenhet» og «eleser», som verken er logiske (en ebokleser kan like gjerne være personen som leser eboka) eller ligger godt på tungen. Men om ikke annet unngår de hovedproblemet med lesebrett/leseplate, som er at ordet er bundet til en teknologi som kan forsvinne. Idag forskes det på å lage bøyelige skjermer («mykskjermer»?) av elektronisk papir, noe som kan gi oss leseplater som minner mer om papyrusruller enn noe annet.


Et hovedproblem med ord som lesebrett og leseplate
er at fremtidens skjermer ikke nødvendigvis blir brett-aktige
Det hender stadig jeg møter på folk som insisterer på at Apple skal løse dette problemet for oss. Før eller siden, argumenteres det, vil Apple lansere en kjempe-iPod/tavle-PC/leseplate som er så «insanely great» at vi får samme utvikling som i musikkspillermarkedet da iPod fikk sitt gjennombrudd: på kort tid ble produktnavnet standardtermen. Klok av skade er jeg skeptisk til blåøyd teknologideterminisme, og en hypotetisk superdings er uansett til liten hjelp for en norsk forlagsbransje som sannsynligvis skal gå tungt inn i dette markedet i første kvartal neste år.
Hvorfor er det viktig?
Hvis ebøker solgt til leseplater skal bli en økonomisk suksess i Norge, må man nå en langt høyere prosentandel av vårt lesermarked enn Amazon så langt har gjort i USA. Én million solgte Kindler og en omsetning på rundt prosenten av det samlede markedet er bra på to år, men omregnet til norske forhold snakker vi om 15 000 leseplater og en omsetning på 60-70 millioner. Så knappe som marginene i forlagsbransjen er, trenger man langt høyere tall enn dette på relativt kort tid for at øvelsen skal bli økonomisk interessant.
Og da er eboka nødt til å nå utover nerdene med stort dingsebudsjett, som er villige til å leve med smalt utvalg og som tiltrekkes av rare produktnavn. Bokkjøpere er notorisk konservative (jamfør det faktum at kun 15 % av bøkene her til lands selges via nettet), de er språkbevisste, gjennomgående godt utdannet og langt over 15. Spørsmålet vi må stille er: hva slags produkt vil få Anne B. Ragde-leseren til å svitsje, og hva skal det hete?
Situasjonen er på ingen måte håpløs. Bokbransjen har større definisjonsmakt blant norske lesere og medier enn vår lokale databransje hadde da PCen ble lansert. Det er positivt at alle ordforslagene så langt er såpass norske i formen. Men det haster som sagt med å få standardene på plass. Språkrådets nye datatermgruppe bør komme med anbefalinger så raskt det lar seg gjøre, og med utgangspunkt i dette må bokbransjen samkjøre språkbruk i markedsføring, produktlansering og ekstern kommunikasjon.
Man bør også vurdere å sette profesjonelle ordsmeder på oppgaven. Kanskje folkene som for en tid tilbake utviklet produktnavnet til en (gudsjelov mislykket) lakse-salamipølse kunne få en sjanse? De ga oss produktnavnet Salma, som har rukket å få mye (og vel fortjent) oppmerksomhet på kort tid. Lesia, anyone? 😉