VG Nett skriver om salg av ebøker på Finn.no, og ringer Bjarne Buset i Gyldendal. Nå er Buset i likhet med meg ikke jurist med opphavsrett som spesiale, og derfor burde VG ha kostet på seg en telefon til Olav Torvund eller Jon Bing før de publiserte. Det er nemlig mye ved denne saken å stusse over, og den reiser langt flere spørsmål enn den besvarer.
Siden den angjeldende annonsen er fjernet, er det vanskelig å vite ut om ebøkene som ble lagt ut for salg, opprinnelig tilhørte selgeren (engelskspråklige ebøker kan også kjøpes av nordmenn, hvis de skaffer seg et amerikansk kredittkort f.eks.). I så fall er det grunn til å spørre seg om ikke ebøker er like lovlige å selge på Finn.no som pbøker, såsant selgeren begrenser seg til ett eksemplar og sletter sin kopi.
Det finnes ingen sikker metode for å verifisere at så faktisk har skjedd, men her snakker vi altså om prinsipper. Når Buset siteres på at “når du tjener penger på andres åndsverk er det ikke tvil om at det er ulovlig”, antar jeg at han ikke mener at loppemarkeder, antikvariater og garasjesalg – som helt klart handler om å tjene penger på andres åndsverk – er ulovlig virksomhet.
Eller kanskje han gjør det – det finnes nok av forfattere som ergrer seg over bruktboksalget til bl.a. Amazon, og mener at de har krav på sin andel. Litt lenger nede i artikkelen bruker Buset begrepet “iPod-testen” for å klargjøre sitt syn på saken, uten at det egentlig blir så mye klarere av den grunn:
Du kan ikke gi fra deg iPoden med hele CD-samlingen din til andre, for så å la dem kopiere fritt. I det øyeblikket blir det ikke noen vits i å kjøpe musikk selv.
Fildeling mellom venner er lovlig i Norge, så i det perspektivet blir iPod-testen meningløs. Om du bør la alle venner få kopiere all musikk du eier, er en ganske annen sak (nei, jeg syns heller ikke det er helt uproblematisk). Hvorom alt er: nok en gang har vi å gjøre med en litt lemfeldig behandling av et viktig spørsmål.
01/04/2009 at 15:25
Det aller første de som tjener (store) penger på opphavsbeskyttet matriale gjør, er å skrive om ordboka. Si hva som er ulovlig og ikke, hva som er “stjeling” og ikke. De kommer med “åpenbare” sannheter, som i et rettssamfunn med forbrukerrettigheter langt fra er like selvfølgelige.
Du trekker bruktbøker frem som eksempel, og det er et godt eksempel. Det er mange mange andre, varighet på vernetiden og hva som utgjør et åndsverk er andre.
Strengt tatt er denne posten her et åndsverk som jeg har eksklusiv rett til å forvalte, og alle som bruker den på uanset vis bryter min “rett” som jeg da kan saksøke deg for skadevirkninger og tapt inntekt og annet crap hvis jeg gidder.
Opphavsretten er ultra-bogus slik den er står, og gjør oss alle til rettsløse kriminelle for å kommunisere på måter som for oss er helt naturlig. Husk at artister og skribenter har ingen andre økonomiske monopoler (jeg kaller det ikke rettigheter, det minner for mye om selvklarte rettigheter som retten til mat og utdanning) enn de midlertidige monopolene vi som samfunn gir dem…
01/04/2009 at 17:07
Veldig artige tema, som det nødvendigvis ikke vil bli enighet om av seg selv.
Salg av e-bøker er ekstra pussig, da det som selges ikke “overrekkes” slik en analog gjenstand blir. Det er ingenting som hindrer selger å selge enheten igjen og igjen. Nøyaktig dette bruker piratene som kontra-argument på at “deling er stjeling”.
Deling av musikk er dog noe som jeg arvet av min analoge foreldre. Å kopiere fra kassett til kassett, og videre fra CD til kassett, lærte jeg av min far. Jeg tror mange på min alder lærte dette av sin far.
Når jeg i dag besøker min onkel pleier jeg alltid å forhøre meg om han har kjøpt noen kule plater eller lydbøker, og jeg kopierer nesten alltid noen når jeg er hos ham. Han er medlem i lydbokklubben, og kjøper mye kule plater. Jeg kopierer, uten dårlig samvittighet.
Forskjellen på det jeg gjør i 2009, som jeg ikke gjorde i 1994 er at låtene allerede ligger som mp3-filer på nettverket. I 1994 var det litt mer knot å spille over.
En annen forskjell fra 1994 er at i dag kan jeg gi noe tilbake. Jeg kjøper også musikk som jeg kan dele. Med ganske stor overlapp i musikksmaken, er det alltid hyggelige besøk hos min onkel. Ikke bare får jeg kloa i ny musikk, men jeg oppdager nye artister og forfattere. Artister & forfattere jeg ikke ville pukke ut av en butikk uten å bli overbevis via materiale fått fra ham.
Har det blitt for enkelt å dele?
Ville det være letere å akseptere denne (lovlige) aktiviteten, hvis det var litt mer arbeid i selve prosessen?
Er det forresten lov å ta opp fra radio? Jeg tror det. Og det finnes helt sikker algoritmer for å klippe vekk snakkingen (hvis man vil), og automatisk akkumulere seg opp all verdens radio-spilt musikk. Jeg antar dette både kan gjøres gratis, og lovlig. Slik har det vell vært lenge? Jeg hører ingen som klager på det. Fordi det er litt for vanskelig?
01/04/2009 at 17:16
Eirik: Du har helt rett, dette er ikke enkle områder. I bokbransjen har det alltid vært et omfattende marked for salg, bytte og bortgivelse av brukte bøker som ikke kommer forlag eller forfattere til gode. Dette har alltid vært akseptert, og i mange sammenhenger sett på som en god ting. Nettet oppfant ikke delingskulturen, det gjorde det bare enklere å mangfoldiggjøre innhold.
01/04/2009 at 17:44
Jeg stusset også på «iPod-testen». Eirik (N): Hvorfor er det ikke uproblematisk å la venner få kopiere musikken man eier? Opphavsmennene får vel tross alt kompensasjon over statsbudsjettet for privatkopiering. Jeg privatkopierer i alle fall med god samvittighet, noe jeg har gjort siden jeg og venner begynte å kjøpe musikk.
01/04/2009 at 17:50
Kjetil: Først og fremst på grunn av sammensetningen av samlingen min. Jeg har lite musikk som er norsk (derfor spiller det norske statsbudsjettet en minimal rolle for mitt resonnement) og MYE musikk av afrikanske band som trenger hver krone de kan få – det være seg via live-opptredener eller CD-salg. Om en venn spør om å få kopiere et slikt band, vil jeg selvsagt ikke si nei, men jeg vil også henvise til Sterns, en fabelaktig butikk og netthandel med base i London. 🙂
02/04/2009 at 01:10
Det er en interessant problemstilling som her tas opp. De sentrale bestemmelsene er åndsverkloven §§ 2 og 19. Etter åvl § 2 har opphavsmannen enerett til eksemplarfremstilling og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, mens det følger av åvl 19 at opphavsmannen ikke kan nekte videreomsetning eksemplarer som er fremstilt med hans samtykke. En papirbok kan dermed videreselges siden det ved videresalget ikke fremstiller noe nytt eksemplar. Etter åvl 19 vil det også være greit å videreselge en CD eller en CD-rom med ebøker eller lydbøker, så lenge man videreselger det fysiske eksemplaret som er fremstilt med opphavsmannens samtykke. For ebøker man laster ned vil videresalg medføre at det lages en ny kopi og dermed et nytt eksemplar (uavhengig av om man sletter det opprinnelige eksemplaret). Unntaket fra eneretten i åvl 19 passer dermed ikke og videreslag av ebøker (som ikke er kjøpt på et fast medium) vil derfor ikke være lovlig med mindre man har fått opphavsmannes samtykke. Visstnok vil dette også (pga av et eu-direktiv) gjelde om man velger å selge det mediet som verket er lagret på, f.eks at man laster ned boken til en USB-stick som man senere selger. Dette virker fornuftig – det ville ellers bli for lett å omgå forbudet.
Og om man først har kommet til at det er hensiktsmessig med regler om opphavsrett for å motivere til skapende innsats tror jeg forbudet mot videreoverdragelse av digitale kopier er fornuftig. Som Eirik er inne på er det ingen metode som kan verifisere at man samtidig med å videreselge en kopi, også sletter sin egen kopi. Om videresalg skulle tillates ville det utfordre opphavsmannens enerett. Den manglende retten til videreoverdragelse er forøvrig et argument for at ebøker må koste mindre enn papirbøker.
Uavhengig av åvl § 2 har den enkelte rett til å dele sine ebøker innenfor sin private sfære.
02/04/2009 at 06:34
Arne: Takk for avklaringen. Så der er det, folkens: ebøker innebærer niks mer loppemarked, antikvariater og privatsalg. Og om bokbransjen får det som den vil, forsvinner også retten til fildeling innne den private sfære neste gang Åndsverkloven gjennomgås (jeg har hørt representanter omtale den som et “utålelig hull”). Er det rart denne teknologien er slik en rasende suksess i markedet? 😉
02/04/2009 at 09:53
Jeg har ikke lest din blogg oftere enn at jeg er vagt kjent med din holdning i de spørsmål akkurat denne artikkelen drøfter. Jeg må si du i siste innlegg her tilkjennegir en temmelig arrogant innstilling til et område mange kultur-arbeidere anser som en stor utfordring mtp sitt levebrød. Kan ikke du bare avhende dine ebok-lese-terminaler på et loppemarked i helgen så slipper du å plages med noe personlig ansvar for at den type virksomhet også skal lide av andres bakstreverskhet?
02/04/2009 at 20:00
Dette er en interessant blogg. Jeg skal holde meg oppdatert. I påskeferien skal jeg lese boka “Naturens kode”……jeg gleder meg ! Når jeg kommer hjem igjen, skal jeg en tur til biblioteket og låne noen av dine andre bøker.
05/04/2009 at 09:16
Litt seint innpå her Eirik, men denne problematikken løses vel ikke over natta heller. Jeg ser at jeg kommer ut litt bombastisk i VG-nett, men sånn blir det ofte med kjappe telefonintervjuer.
Uansett tolker du meg rett når du regner med at jeg ikke er mot loppemarked. Spørsmålet om videresalg av ebøker er godt stilt og må etter min mening opplagt løses. Ebokfila er en eiendel som du kjøper (hvis den ikke er falt i det fri eller forfatteren velger å dele den fritt), og den må du selvsagt kunne videreselge. Det går helt sikkert an å finne opp tekniske løsninger etter hvert som holder styr på om du beholder en kopi til deg selv eller ikke.
Du har også helt rett i at jeg ikke er jurist, men jeg driver og etterutdanner meg så godt jeg kan. Enkelt er det ikke, men i tilleg til Arnes paragraf 2 og 19 må vi ha med oss paragraf 12, som omtaler de såkalte unntakene fra opphavsmannens enerett. Ifølge denne er det lov å ta enkelte kopier til privat bruk, og å dele disse med venner og familie. Det er her utfordringen oppstår når teknologien nå gjør de mulig å dele hele biblioteket sitt med venner og familie samtidig som man beholder sine egne kopier og disse vennene kan spre det videre til sine venner igjen osv osv. (Det er dette syndromet jeg litt upresist kalte ipod-testen og her og nå ber om å få døpe om til mp3-testen i stedet, siden ipoden faktisk er litt vrien å kopiere fra.)
Et hovedpoeng med disse “unntakene fra opphavsmannens eneret til ekemplarframstilling” som ligger i paragraf 12 er jo nettopp at åndsverksloven skal balansere opphavsmannens behov for å kunne tjene penger mot samfunnets behov for å spre og utnytte kunnskap og kultur. Uten at jeg skal gjøre meg til talsmann for bokbransjen i enhver sammenheng (blir nok lest sånn uansett…) så tror jeg ingen der mener vi skal slutte med verken loppemarked eller privatkopiering. Men den nye teknologien forvandler praksisen rundt deling ikke bare kvantitativt men også kvalitativt.
Jeg har snakket med mange jurister i det siste om dette mp3-syndromet, og oppdager foreløpig at de ikke er enige seg imellom om forståelsen. Har jeg lov til å dele HELE biblioteket mitt med ti venner eller har jeg ikke?
Uansett er det ikke så interessant om det er huller i loven eller ikke hvis den ikke er til å forstå og langt mindre til å håndheve. Så la oss uavhengig av jussen finne ut hva vi mener vi bør kunne gjøre i praksis, og bli enige om det vi står overfor er en liten hump i veien eller et sort hull for opphavsretten. Så kan vi heller justere loven i bakkant.
05/04/2009 at 16:39
Knut Bøhn: Vel, du skal ha for at du skriver under fullt navn. Når du har lært deg å uttrykke deg som et voksent menneske, så kan vi kanskje til og med ta en ordentlig debatt om dette emnet?
Bjarne: Takk for innspill. Du vet jo godt hva jeg mener bør gjøres i praksis, men jeg gjentar det gjerne: få sparket dette markedet i gang, slik at bransjen endelig får konkret tallmateriale å forholde seg til og vi alle kan holde opp å synse. Gjør som digibok.no med andre ord – lansér et begrenset antall titler for salg med digital vannmerking, og sørg for at titlene sånn noenlunde matcher markedet.
Til det siste: Jeg skjønte aldri hvordan Aschehoug kunne slippe Jan Kjærstad for MS Reader på PDA i sin tid. Intet vondt å si om hans bøker, men gapet mellom forfatterskapet og det potensielle markedet var i mine øyne altfor stort (for ikke å snakke om at romaner av Kjærstad-tykkelse fort kommer opp i noen titusener sider på PDA…)
Ellers alltid åpen for høyttenkning på dette området – du vet hvor jeg finnes… 😉
14/04/2009 at 10:45
Du verden. Jeg ser at jeg dessverre har glemt å benytte smileys, men er det andre uttrykksgrep du kan hjelpe meg med for overgangen til voksenverdenen? Kunne vært stas å være sånn nogenlunde kvalifisert til en ånkli debatt en annen gang.
14/04/2009 at 10:59
Knut Bøhn: Du må så gjerne få være ironisk, men jeg syns nå det er litt synd at en som skriver fra en phonofile-adresse ikke er istand til å si noe fornuftig om spørsmålet som tas opp (hvorvidt det er mulig å se se for et bruktmarked for digitale produkter.) Som du ser av diskusjonen over, er det full mulig å bidra med noe konstruktivt.
14/04/2009 at 11:24
Men hvorfor sier du da ikke heller det i stedet? Jeg vil presisere at det er din tilleggskommentar i pkt 7 (“siste innlegg her”) jeg reagerte på; der du med et temmelig bråkjekt resonnement fastslår at “ebøker innebærer niks mer loppemarked, antikvariater og privatsalg”. Jeg er altså av den oppfatning at *det* ikke er å bidra fornuftig. Du ser i så fall bort fra prinsippet med konsumpsjon av *eksemplaret* ved avhending i slike sammenhenger, og dersom du ikke har større respekt for *verket* du har lagret i den form du ønsker tillot jeg meg å foreslå en måte du kunne sørge for å bidra til at f.eks. den bakstreverske bokbransjen ikke skulle stille seg i veien for “loppemarked, antikvariater og privatsalg”.
14/04/2009 at 11:47
Mens jeg syns denne avklaringen var fornuftig og produktiv, og det syns tydeligvis informasjonssjefen i Gyldendal også. Vi har i liten grad har snakket om slikt i bokbransjen, og det blir stadig mer åpenbart at det faktisk trengs.
For alt jeg vet står vi her overfor en grunnleggende forskjell mellom plate- og bokbransjen. I sistnevnte har bruktmarkedet spilt en viktig rolle i flere hundre år, jamfør de mange gamle antikvariatene man fremdeles finner i Oslo. Blant boklesere finnes det en etablert delings- og gratiskultur som langt foregriper andre medier.
Om digitaliseringen innebærer at den forsvinner skylder vi våre kunder å gjøre oppmerksom på det. Liksom vi bør tenke gjennom hva en slik utvikling vil gjøre med det litterære økosystemet som helhet. Igjen: jeg vet ikke hvordan dette fungerer i musikkbransjen, men blant bokfolk er det allment anerkjent at vennelån og ulike former for uformelt salg bidrar til å øke interessen for bøker i sin alminnelighet.