Okei, så har jeg aldri ansett E24 for å være et kvalitetsorgan. Men Ragnvaldur Hanesson gjør sitt beste for å ta det hele til et nytt lavmål i en kommentarartikkel her forleden. Temaet er ønsket og uønsket innvandring, med utgangspunkt i innvandrernes kultur. K-ordet sitter løst i hylsteret for tiden, og folk tar seg sjelden tid til å definere hvorvidt de med dette mener tradisjoner, politikk, religion, historie, språk, matvaner eller klesdrakt.
Siden kulturbegrepet er noe av det minst objektive som fins – man drøfter alltid andres kultur med sin egen som referansepunkt – pleier slike innlegg gjerne å preges av selektiv hukommelse. Dette er da også en felle Hanesson tramper uti med begge føtter når han skriver:

Noen kulturer er andre underlegne. Noen kulturer har stagnert, andre har gått fremover. I løpet av noen hundre år ble den europeiske kultur ledende. Vi lever fortsatt på arven fra opplysningstiden, som satte vitenskap og individuell frihet i høysetet og tok avstand fra religiøse mørkemenn. Den arven bør vi ta vare på og utvikle videre.

For å få regnestykket til å gå opp, unnlater Hanesson behendig å nevne at kulturen som lever på arven fra opplysningstiden, også ga oss Stalin og Hitler, gulag og holocaust, første og annen verdenskrig i løpet av noen få korte tiår i forrige århundre. Mozarts og Voltaires kontinent var åstedet for de største massedrapene vi har sett i historien – og forhåpentligvis noensinne vil se. Europa avfødte tankegodset som legitimerte brutale kolonivelder og inspirerte folk som Mao Zedong, Pol Pot og Kim Il-Sung (marxismen-leninismen er solid tankegods fra våre breddegrader).
Det ingen motsetning mellom disse sannhetene og det Hanesson sier om vårt forhold til mørkemenn. Det viser bare at virkeligheten er for kompleks til at man kan trekke bombastiske konklusjoner om ulike kulturers (i den grad de lar seg definere) etiske standarder, og at perspektivet avhenger av øynene som ser. Her er for eksempel et annet perspektiv på innvandring og kultur, med utgangspunkt i artikkelforfatter Hanessons bakgrunn.
Som navnet antyder, er han opprinnelig islending. Her i Norge har mange av oss fremdeles sans for islendinger, Glitnir-skandalen til tross. Men utenfor det koselige nordiske folkefelleskapet er Islands navn gjørme, som britene sier det. En grotesk vits. Vår tids beste eksempel på en unik kombinasjon av rikdom, overmot og dyp stupiditet. Tror du meg ikke? Les artikkelen Wall Street on the Tundra, fra aprilutgaven av kvalitetsbladet Vanity Fair.
Her forsøker journalisten Michael Lewis å forklare sine lesere hvordan landet på få år transformerte seg fra fiskeleverandør til et gigantisk hedgefond. Lewis bruker ikke lang tid på å finne forklaringen. Allerede i innsjekkingen på flyplassen merker han seg at islandske menn har en brautende og selvgod væremåte. Han tilbringer noen dager i Reykjavik, og konstaterer at han gjenfinner det samme mønsteret i politikk og næringsliv – et mannsdominert samfunn preget av primitiv viking-machismo fra topp til bunn:

This is the past Icelanders supposedly cherish: a history of conflict and heroism. Of seeing who is willing to bump into whom with the most force. There are plenty of women, but this is a men’s history. When you borrow a lot of money to create a false prosperity, you import the future into the present. It isn’t the actual future so much as some grotesque silicon version of it. Leverage buys you a glimpse of a prosperity you haven’t really earned. The striking thing about the future the Icelandic male briefly imported was how much it resembled the past that he celebrates.

Etter lesing av artikkelen er det vanskelig å komme bort fra følelsen av at vi neppe gjør samfunnet vårt en tjeneste ved å importere mange av islendingene som står i kø for å emigrere fra saga-konkursboet – i alle fall ikke eksemplarer av hankjønn. Skjødesløshet og overdreven selvtillit er jo tydeligvis en del av kulturen deres, og det er verdier vi har lite bruk for i krisetider som disse. Eller om man vil: det siste vi trenger nå, er en skokk med islandske gjeldsflyktninger som tar med seg sine spekulasjonsvaner hit.
Neida, selvsagt mener jeg ikke dette. Men Vanity Fair-artikkelen er en nyttig påminnelse om at enhver kultur kan fremstilles som primitiv, fjernkulturell og regelrett blodtørstig om forfatteren velger vinklingen sin med omhu. For eksempel kan president Lula av Brasil helt sikkert begrunne sin uttalelse om at den globale finanskrisen skyldes oppførselen til medlemmer av den hvite rase. Det er bare å velge opplysningene som passer med hypotesen og droppe alle som ikke passer, så får man det ønskede resultatet.