Hver dag migrerer 200 000 fra landsbygda inn til storbyene. De aller fleste av dem ender opp i områder der de strengt tatt ikke har lov til å bo. Idag lever 1 milliard mennesker ulovlig (som “squatters”) i og rundt byer, i 2030 vil tallet være ca 2 milliarder, i 2050 har det vokst til 3 milliarder – det vil si rundt en tredel av verdens befolkning i 2050. Eller halvparten av verdens samlede beregnede bybefolkning, om man vil. At dette er fremtidens byer, er utgangspunktet for forfatteren Robert Neuwirth, som har skrevet den fabelaktige boka “Shadow Cities”.
Neuwirth holdt en forelesning basert på boka på Ted-konferansen for noen år siden – den vises i vinduet over. Neuwirth har også en blogg der han skriver om de ulovlige byene, basert på egne erfaringer. Ja, for denne forfatteren har bodd mange år i noen av verdens største slumstrøk, som det beryktede Kibera i Nairobi i Kenya.
Et av Neuwirths hovedpoenger er at livet i disse “skyggebyene” ofte er bedre og mer vitalt enn vi får inntrykk av. Menneskets evne til å tilpasse seg og finne løsninger viser seg kanskje best på steder som dette, og over tid blir ofte bygningene forbedret og infrastruktur utviklet. Neuwirth kan fortelle om familier i favelaene rundt Rio som har levd rimelig godt i et par generasjoner, uten noensinne å ha blitt anerkjent som lovlige beboere av byens myndigheter.
For at slumstrøkene skal bli gode framtidsbyer, anbefaler Neuwirth på to helt konkrete tiltak: innbyggene trenger garantier for at de kan bli boende – noe som ikke nødvendigvis behøver å være det samme som eiendomsrett (i boken nevner Neuwirth Mumbai på hvor galt det kan gå når fattigfolk får sitt aller første skjøte uten å skjønne verdien av det). Og folk må ha tilgang til det politiske systemet, så de kan integreres det øvrige samfunnet. I Tyrkia kan områder med 2000 innbyggere kreve å bli anerkjent som lokalsamfunn, og få muligheten til politisk representasjon i bytte mot å betale skatter og avgifter.