Rom-minne fra et kreativt tiår

Vi utveksler normalt ikke mange julegaver i vår familie, men min far kunne ikke dy seg for å gi meg en bok ifjor. I likhet med meg liker han å kjøpe bøker utenfor den slagne krim/biografi-landevei, og denne gangen hadde han fått tak i en sann perle: et eksemplar av We Seven, signert av tre av forfatterne – Gordon Cooper, Donald “Deke” Slayton og M. Scott Carpenter. De sju det henvises til i tittelen er The Mercury Seven, de sju første astronautene i det amerikanske romprogrammet.

Astronautene på bildet over er ofte blitt sett på som symboler på en unik flygerkultur (glimrende skildret i Tom Wolfes The Right Stuff), men for anledningen står de som representanter for et program som oppviser en kreativitet og handlekraft vi ikke kan forestille oss idag. Bildet er tatt i 1961, bare fire år etter at Sputnik 1 innledet romkappløpet, og samme år som Jurij Gagarin ble det første mennesket i rommet.

Ingen av astronautene på bildet hadde vært i bane rundt Jorda da bildet ble tatt. Bare åtte år etter stiger de første amerikanerne ut på Månen. I løpet av disse årene utvikler amerikanerne tre nye romskipskonstruksjoner: Mercury, Gemini og Apollo. Parallellt med sovjeterne utvikler de faget astronautikk, fra astronavigasjon og romvandringer til rommøter og dokking. Det hele kulminerer i en serie med interplanetariske romferder hvis like man ikke har sett make til siden 1972.

Det er bare å innrømme det først som sist: noe tilsvarende har vi ikke sett siden. Sammenlignet med 1960-tallet, står utviklingen i vår tidsalder bom stille. For åtte år siden var romfergen (gjorde sin debut i 1981) og Sojuz-fartøyet (ble først skutt opp i 1967) våre eneste muligheter til å sende mennesker opp i rommet. Med unntak av kinesernes Sojuz-baserte Shenzhou, er det slik fremdeles. Om åtte år har NASA forhåpentligvis klart å utvikle neste generasjons romfartøy. Det heter Orion, og ligner til forveksling på en stor utgave av Apollo.

Av hvilket vi kan lære at teknologiutvikling ikke skrider jevnt framover. Liksom den biologiske evolusjonen kan den teknologiske gå i rykk og napp. På sett og vis var 1960-tallet romteknologiens kambriske eksplosjon, en hektisk fase der man på kort tid skapte grunnmodellene for senere utvikling. Nøyaktig hvorfor eksplosjonen fant sted i dette tiåret er vanskelig å si. Noe skyldes utvilsomt samspill mellom enkeltpersoner, som Kennedy og Von Braun på amerikansk side, og Krustsjov og Koroljov på sovjetisk.

Det storpolitiske konkurranseelementet spilte en stor rolle: hadde amerikanerne vært først ute med et menneske i bane rundt Jorda, hadde de neppe sendt astronauter til Månen innen utgangen av tiåret. Men det er vanskelig å unngå å se sammenhengen mellom den teknologiske kreativiteten og det som ellers skjedde på 1960-tallet innen musikk, politikk og samfunn. De sju på bildet over representerer også en tidsånd, en tro på menneskets evne til å strekke seg som vi sårt trenger å finne igjen om vi skal reise tilbake til Månen og videre ut til planetene.