Jeg tilbragte store deler av gårsdagen på seminar om digitalisering i biblioteket i Håndverkeren i Oslo. Jeg var med på å ta initiativ til dette som styremedlem i Norsk bibliotekforening, og var i det store og hele svært fornøyd med oppmøte og bidrag. Minst overraskende var – ikke uventet – Den norske Forleggerforening og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. Mest spenstig var Bokhandlerforeningens Randi Øgrey og Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein – deres innlegg bar sterkt preg av at det tenkes og arbeides strategisk i de to organisasjonene.
Jeg avsluttet ballet med en oppsummering av status for bokdigitaliseringsprosjekter, der jeg konkluderte med at det norske motstykket ikke bør modellere seg for mye på Google Books, som foreløpig ser ut til å ha vakt lite engasjement blant nettbrukere (jamfør den forbløffende mangelen på pekere til den etterhvert formidable tekstbasen). Isteden bør fokus være på Amazon.com og Wikipedia, og hva de gjør for å involvere brukerne. Etter arrangementet ble jeg intervjuet av Aftenposten, som oppsummerte hovedpoengene mine svært godt:

Når du finner en bok på Amazon, gir det tilgang til et helt lite univers av opplevelser. Det er anmeldelser og anbefalinger, både profesjonelle og av amatører. Dette er mulig fordi selskapet har skjønt at det er andre brukeres bevisste og ubevisste bidrag som gjør nettstedet interessant for brukerne. Se på norske Store Norske Leksikon, for eksempel. Det er helt dødt i forhold til Wikipedia.

Saken ble forøvrig fulgt opp i Computerworld. På tampen av et langt seminar ønsket jeg å være konkret, og foreslo at digitaliseringsmiljøene i Norge tok kontakt med det vi har av brukermiljøer (f.eks. Wikipedia) for å lære litt om hva som skal til for å få nordmenn til å skrive artikler som denne uten at man må involvere kulturbyråkratiet. Det handler med andre ord om å finne Amazons og Wikipedias hemmelige saus.