Et år med Ada og Linus

Jeg hadde egentlig ikke sett på meg selv som kattemenneske. Rett nok var en liten, svart katt et av mange kjæledyr jeg vokste opp med, men det var tidlig på 70-tallet. Med Jorunn var det annerledes. I hennes barndomshjem var det alltid en eller flere katter, og slik er det fremdeles. Vi hadde snakket om å skaffe katt, og tatt det alvorlig nok til å søke borettslaget om tillatelse, men deretter hadde jeg skjøvet tanken langt bak i hodet. Helt til Jorunn ringte en vakker høstformiddag for nøyaktig ett år siden, og spurte om jeg var klar til å bli katteeier.
En kollega av henne i Opera Software hadde en låve som tidvis trakk til seg fødende katter, og en av disse hadde stukket av fra mesteparten av kullet sitt. Det innebar at vi ble bedt om å ta inn ikke bare én, men to katter. Jeg var travelt opptatt med å lære meg å danse, og var nok entusiastisk, men ikke mer enn at jeg sa noe om at vi kunne gi bort den ene om det ble for mye arbeid. Hah. Det var før jeg fikk se to små nurk med enorme, porselensblå øyne som stirret forvirret opp meg fra kurven på stua.

Fra det øyeblikk jeg løftet de fjærlette kroppene for første gang, visste jeg at jeg hadde sluttet meg til den store gruppen av nerder som dyrker katter (for eventuelle nye lesere: det forklarer også Ada og Linus‘ navn). Året som har gått har vært morsomt, til tider dramatisk, og ikke minst veldig lærerikt. Ikke ante jeg at katter hadde så tydelige personligheter, for eksempel. Ada er pratsom og leken, sosial men samtidig utålmodig (lett å plukke opp og klappe, men nekter å ligge på fanget mer enn fem sekunder).
Linus er mer av den sterke, tause typen, helt til han plutselig bestemmer seg for å bli fang- eller tastaturkatt. Men først og fremst er de sterkt knyttet til hverandre, noe som understreker fornuften i å la dyr som forlates av opphavet så tidlig som Ada og Linus (antagelig bare åtte uker), få vokse opp sammen. Jeg så det senest igår, da Linus plutselig bestemte seg for å leve ut sin indre hankatt og legge ut på et lengre streiftokt i nabolaget. Yttergrensen for Adas territorium er buskene som omgir borettslaget vårt, og hun gikk langs dem og sutret mens hun lette etter broren sin.
Jeg hadde forventet at det ville bli koselig å ha katt, men forestilte meg ikke hvor mye de kom til å bety i hverdagen for en som har hjemmekontor: akkurat nå ligger Linus og dormer på sin vante plass, rett bak kontorstolen jeg sitter på. Jeg hadde heller ikke forutsett hvor mange små og store fans de ville få, både utenfor og på nettet
(sjekk ut kommentarene på dette bildet av Jorunn, eller på dette av Elisabeth). Selma, Hanna, Oskar og Venukan er blant dem som regner Ada og Linus som sine kompiser, og alt tyder på at kattene gjengjelder følelsene. Uansett: ikveld blir det en ekstra liten boks med kattenes yndlingsfor: kylling og gresskar. Ja, gresskar. Og nei, heller ikke det visste jeg på forhånd… 🙂