Jeg skal ikke bruke tid på å liste opp de allmenpolitiske argumentene mot Oslo FrPs forslag om leie ut bibliotekbøker mot betaling – det kommer FrPs konkurrenter om velgerne ganske sikkert til å ta seg av. Men som bibliotekaktivist kan jeg med en viss bakgrunn for egne meninger hevde at dette er et klassisk eksempel på et forslag som et parti kan slenge ut i en kommunevalgkamp, vel vitende om at det aldri kommer til å bli gjennomført i praksis. I dette tilfelle er årsaken at forslaget om utleie er i direkte konflikt med to svært godt funderte norske lover: Bibliotekloven (ja, folkens, det finnes en slik) og Åndsverkloven.
Det første først: Biblioteklovens § 1 sier at “folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.” Nøkkelordet er “gratis”. Bygningene hvor Oslo FrP vil leie ut bøker mot opptil 60 kroner per eksemplar kan kalles mye rart, men ikke bibliotek. Oslo-partiet tar bare delvis høyde for dette i partiprogrammet (PDF), når de i bibliotekavsnittet (som forøvrig staver navnet til Oslos bibliotek på mange interessante måter), sier at “dersom slik betaling og øvrig overgang til aksjeselskapsdrift krever endring av Bibliotekloven, vil Oslo FrP både søke om dispensasjon fra denne samt arbeide gjennom partiets stortingsgruppe for å forandre loven”.
Det kvalifiserende “dersom” i teksten er det intet grunnlag for, da gratisprinsippet er krystallklart formulert i loven. Og om partiet mot formodning skulle få gjennomslag for en dispensasjon, gjenstår fremdeles Åndsverkloven, som i § 2 gir opphavsmannen “enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.” Tilgjengeliggjøringen inkluderer også utleie: om noen ønsker å leie ut en av mine bøker, må vedkommende ikke bare spørre meg om tillatelse, men også betale meg en andel av inntektene om jeg ønsker det.
Nei, jeg tror ikke Oslo FrP er istand til å se ironien i at et forslag om privat utleie ikke nevner den viktigste private aktøren – den som har eiendomsretten til produktene som skal leies ut. Men altså: Fordi opphavsretten er individuell, må det inngås utleiekontrakter med alle rettighetshavere til verker som finnes i Deichmanskes samling. Det inkluderer ikke bare verkene som produseres av de mer enn 6600 nålevende medlemmene av norske forfatterforeninger, men også alle livsarvinger etter forfattere som døde for mindre enn 70 år siden. Ingen vet hvor mange det dreier seg om, men vi snakker utvilsomt om titusener. Forlag som vil nyutgi gamle, glemte titler erfarer jevnlig hvor vanskelig det kan være å finne arvinger i en tid med mye navnebytte, flytting osv.
Summa summarum: Først må rettighetshaverne finnes. Så må det inngås utleieavtaler med dem, og deretter skal de ha utbetalt sin andel av inntektene. Mye kan automatiseres, men det er ikke til å unngå at FrPs bokutleiesentral blir en særdeles omstendelig og byråkratisk institusjon. Og merk at avtalene som inngås i Oslo, bare har gyldighet der. Det norske bibliotekvesenet er kommunalt, så hver av landets 431 kommuner må inngå separate avtaler med alle rettighetshavere. Åndsverkloven skiller ikke på institusjonens størrelse, så biblioteker med én ansatt må gjennom samme prosedyre som landets største folkebibliotek.
Hvilket forhåpentligvis er årsaken til at Oslo FrPs moderparti ikke nevner dette forslaget med et ord i den delen av prinsipprogrammet som omtaler bibliotekene. “Det enkleste er ofte det beste”-partiet burde ha de beste forutsetninger for å skjønne at gratisprinsippet ikke bare springer ut av opplysningstidens idéer om kunnskap til alt folket, men også er den eneste praktiske løsningen på kontraktsproblemet som forfattere kan leve med – også i land som mangler våre generøse støtteordninger.
Det eneste realistiske alternativet vil stride mot et av FrPs grunnprinsipper. Ja, for det er mulig å tenke seg en nasjonal utleiekontrakt bygd over samme lest som de mange kollektive avtalene som preger norsk bokbransje idag. Bibliotekvederlaget, som er ment å kompensere for inntektstapet forfattere lider som følge av utlån, er en aktuell modell. Det fordeles ikke til hver enkelt rettighetshaver direkte, men forvaltes av forfatterforeningene etter forhandlinger med Kulturdepartementet, som opptrer på vegne av bibliotekene. Ikke helt i tråd med FrPs syn på slike avtaler (se punktet “Inntektspolitikk og lønnsdannelse”), for å si det mildt.
Forutsetningen for at forhandlingene i det hele tatt kan finne sted, er et minstemål av godvilje mellom partene. Den skal det bli vanskelig å finne på forfattersiden, når forfatterne ikke engang er funnet verdige til å bli nevnt i Oslo FrPs programpost (i motsetning til bokhandlere og forlag).