Ellen har en strålende posting om striden som har oppstått rundt Norsk språkråds definisjon av ordet “nordmann”, stilet som et brev til rådet:

Nå har dere gjort meg usikker på min identitet igjen. Som adoptert har jeg i hele oppveksten stilt spørsmål om hvem jeg var. Er arv sterkere enn miljø? Handler det om hvor jeg er født eller hvem jeg har vokst opp til å bli? I mitt voksne liv har jeg funnet ut at gener ikke spiller noen rolle. Det er språket som definerer deg.

Postingen er personlig, og det er bra. For dette er en personlig sak for alle oss det gjelder, også undertegnede. Vi har vært her før, og tatt i betraktning at vi er inne i en ny folkevandringstid kommer vi til å havne i denne diskusjonen igjen og igjen. De siste dagene ser det riktignok ut til at Sylfest Lomheim har begynt å bevege seg ut av blånekt-fasen. Massiv kritikk fra kolleger (på høy tid forøvrig – som skribent og sporadisk lytter til “Språkteigen” på NRK har jeg ventet på at noen skulle ta bladet fra munnen) gjør nok sitt, og bedre blir det ikke når en mann med så høy språkprofil som Per Egil Hegge dundrer løs:

Å si at en pakistaner eller en polakk ikke kan kalle seg en nordmann, selv om han har bodd her i en generasjon og fått barn her, det er en oppfatning som det ikke går an å opprettholde i dagens verden.

Espen, som jeg kjenner som en nordmann med hjertet i USA (så hva gjør det ham til?) har som vanlig et friskt perspektiv på saken. Han forteller om en britisk kollega som aldri slapp gjennom den forenklede passkontrollen man hadde på Gardermoen tidligere (si “norsk” og gå rett gjennom), til tross for at han finslipte uttalen. Jeg har samme statsborgerskap som Espens kollega, gjorde det samme selv ved en rekke anledninger, og slapp uten unntak gjennom. Dette var i mine pre-dansedager, husk, og jeg er ikke i tvil om at utseendet gjorde utslaget.
Det samme nordøsteuropeiske utseendet (blek hud, grå øyne, brunt hår) som gjør at jeg kan bli spurt om veien når jeg er i Berlin, Stockholm eller København, og som gjør at jeg blir tatt for tysker i Italia (germanofil som jeg er plager det meg minimalt). I beste fall blir jeg oppfattet som skotsk når jeg er i England, men så snart jeg åpner munnen er ingen i tvil: jeg er utlending. Men det er jeg altså ikke, formelt sett. Likevel føler jeg meg engelsk som noen når jeg reiser gjennom Shakespeares landskap nordvest for London, samtidig feirer jeg 17. mai med stor innlevelse og er svært oppmerksom på mine irske røtter. Så hva gjør det meg til?
Hovedproblemet med definisjoner av nasjonalitet er at de tar utgangspunkt i et simplistisk bilde av (i dette tilfellet) Europas historie. Lenge før vi fikk masseinnvandring av brune mennesker (la oss innrømme at debatten som regel handler om dette) å forholde oss til, var Europa et lappeteppe av språk og kulturer. Den etnisk homogene nasjonalstaten er en skapning fra nyere tid, som ofte har hatt som forutsetning at mindretallskulturene holdes nede. Man kunne peke på samene i Norge, men like gjerne på waliserne, skottene og kernuene i Storbritannia. Utenfor landets grenser har da også EUs satsing på regioner kontra nasjoner, betydd vel så mye for nasjonalitetsdebatten som innvandring av brunhudete.
Som profesjonell bruker av språk er jeg en tilhenger av at alle ord har en definisjon. Men går jeg til Bokmålsordboka defineres “nordmann” som “(eg ‘person fra Norden, nordbo’) person fra Norge, jf Ola nordmann“, uten noen forklaring på hva det vil si å være “fra” Norge. Store norske gir bare “Ola Nordmann” som treff, og Caplex ikke dét engang. Det var altså ikke uten grunn at Ny Tid sendte den første, famøse eposten. Knut Olav Åmås spurte norske politikere, og fikk klokere svar enn jeg hadde forventet – ikke minst fra Bjarne Håkon Hansens departement. For egen del tror jeg vi har noe å lære av den største innvandringsnasjonen av alle. Princetons Wordnet har følgende definisjon av ordet “American”:

Noun: (n) American (a native or inhabitant of the United States)

Behøver det å være vanskeligere enn dette?