Lasse kommer meg i forkjøpet når han foreslår at vi bare kan begynne å skrive om vår dag i historien, istedenfor å vente på at Nasjonalbiblioteket følger opp British Librarys prosjekt. Riktignok finnes det ingen garanti for at vi som har domener utenfor .no får sidene lagret av NB, men here goes:
17. oktober 2006
Kjære digitale historiedagbok: Jeg våknet tidlig for å hente tøy som var hengt opp til tørk i fellesvaskeriet. Der oppdaget jeg at noen hadde slengt tøyet vårt i en haug utenfor tørkeskapene mens det fremdeles var vått, så det ble en frustrerende start på dagen. Dagen tok seg kraftig opp da Jorunn og jeg fikk oss noen morgenkaffekopper sammen, slik vi har for vane. Etter at hun var gått på jobb stelte jeg litt for kattene, ryddet opp på kjøkkenet og laget frokost.
Deretter skrev jeg ferdig en konsulenttualelse på et bokmanus, skrev ut et annet manus for vurdering, og tok tre-fire telefoner før jeg syklet avgårde til Kanal24, hvor jeg skulle delta i et formiddagsprogram. Det merkes at vinteren er i emning nå, for fingrene var blåfrosne da jeg kom fram. Hjem igjen til svaring på epost og forberedelse av morgendagens radiosending, før jeg syklet opp til trening i Dansefabrikken. Der holdt jeg ut i bare halvannen time før jeg måtte gi opp – det er tydelig at en forkjølelse er i emning.
Heldigvis er det bare nedoverbakke fra Storo til Tøyen, hvor jeg kollapset på senga sammen med kattene. Jorunn sto for middagen (wraps med svinekjøttdeig og grønnsaker), før det det ble en rolig kveld på sofaen i hjemmets lune arne. Høydepunktet var “CSI Miami” – en serie som er så dårlig at den faktisk er litt god. At den skal være verdens mest sette serie er over min forstand, men så er det mye ved vår verden jeg ikke forstår akkurat nå…
Så där – verre var det ikke. Utfordringen om å dokumentere 17. oktober 2006 går videre til alle som leser denne bloggpostingen. Send gjerne trackbacks til dette innlegget. 🙂
18/10/2006 at 09:29
Skulle likt å undersøkt strømforbuk og transportstatistikker for slike dager hvis mange følger opp dette. Har mistanke om at folk kanskje vil være litt flittigere hvis de skal skrive om det de gjør. Hvor mange er det f.eks. som vil skrive noe à la dette: Våkna opp med skikkelig skallebank grunnet litt for mange drinker dagen før. Ringte jobben og sykemeldte meg selv før jeg sovna igjen. Stod opp da kroa åpnet og tok et par halvlitere til frokost. Tror jeg ble sittende der en stund, men husker ikke så veldig mye mer …
PS: Lykke til med forkjølelsen. Selv har jeg hatt min i 30 dager nå!
18/10/2006 at 10:56
Min tirsdag er nå dokumentert …
18/10/2006 at 17:10
I mangel av egen blogg får jeg følge oppfordringen din her i kommentarfeltet:
17/10 2006:
Sto opp.
Spiste banan.
Kjørte unge til barnehage.
Leverte 200 stk brev.
Fant ut at det var en alvorlig trykkfeil i 200 stk brev, tok hjem og rettet opp.
Spiste frokost.
Klargjorde plog for pløyekurs.
Ødela vital hydraulikkslange på nevnte plog. Kjøpte ny slange, monterte, bannet.
Rakk kurset så vidt.
Hentet barn i barnehage.
Lagde middag.
Melket kveldsmålet.
Dusj før koma.
For å si det slik man alltid sa ting på nittitallet:
Alt i alt en heller rolig og avslappende dag…ikke.
KEE
18/10/2006 at 17:32
Morsomme innspill! KEE: her lærte jeg mye om din hverdag, men jeg ble også litt nysgjerrig av “Melket kveldsmålet”. 🙂
19/10/2006 at 00:38
Jeg har også skrevet om min opplevelse av 17. oktober 2006.
19/10/2006 at 12:20
Min dag er også dokumentert
19/10/2006 at 21:10
Melket kveldsmålet er helt enkelt forklart: Jeg er økobondetamp med melkekyr, og kyra må melkes morgen og kveld. Svigers tok morrastellet, jeg tok kveldsstellet den 17/10.
Stellene kalles også ofte for mål.
(Jeg får bare beklage om dette satte en stopper for mer pikante tolkninger…)
KEE
19/10/2006 at 21:25
Ellen og Mildrid: interessante skildringer! 🙂 KEE: ja, jeg må ærlig innrømme at jeg hadde ventet meg noe med litt mer – hva skal man si – saft og kraft? 😉
19/10/2006 at 21:41
Den verdenshistoriske 19. oktober åpnet som vanlig med 1 stk kaffe, 1 stk grapefruktjus (oransje), 1 lite glass skummet melk (vokt vekta) og 1 brødskive med rekesalat (noen gleder skal man ha). Som familens faste sjåfør fraktet jeg fruen til Fornebu – unnskyld Gardermoen – der en flokk av folke-, fag- og skolebibliotekarer skulle forflyttes med buss til NBF-møte på Klækken. Vel hjemme i Gjerdrum skrev jeg mye lurt om bibliotekfag på min bærbare, mens en vannmålerinstallatør fra Bravida hamret, saget og herjet i kjellerboden. Kl. 15 kom dagens stolte høydepunkt: trimtime med apparater på sportshallen. Rekesalaten forduftet, fordunstet, borte vekk. Impulsmiddag med Knorrs nye kylligkarrisuppe i pose med koriander (gryteklar og slett ikke verst – men fersk er bedre), pepperonipizza og salat – en kyllingblund – og mere tekstproduksjon på Dell Latitude. Hente på nettet – tenke, tråkle og bearbeide. Pågår fortsatt. Men det er tid for å skifte gir og finne en bok som tar tid. George Martins “A game of thrones” er lang og langsom nok: med “characters so venomous they could eat Borgias”. Notert for evigheten.
20/10/2006 at 08:56
Å, så dere ser på CSI : Miami dere også, altså. Jeg har speielt sans for ansiktsuttrykket som Davis Caruso bruker for å illudere dyp og tenkende (og med indre demoner), men som heller får meg til å tro at han tenker. “Det er noen som har prompa her, og er er ikke jeg!”
Nå skal ikke jeg påstå at jeg er en Friends-kjenner, men var ikke det et triks Joey pleide å bruke? Han kalte det smell-the-fart acting.
20/10/2006 at 08:59
David Caruso heter han. Klarer ikke å skrive skikkelig med de pølsefingrene mine.
20/10/2006 at 09:02
HPL: helt sant! I tillegg har Caruso selvfølgelig det essensielle trikset med å ta av og på seg solbrillene for å gi replikkene sine tyngde.
20/10/2006 at 09:04
David Caruso er rett og slett grunnen til at vi fremdeles ser på den serien, er det ikke? Okei, pønsjlainene før hver reklamepause er også verdt å vente på. 😉
En tid ble forresten “Doing a David Caruso” brukt om talentløse skuespillere som gikk fra en god TV-jobb under høylydte protester (i hans tilfelle: “NYPD Blue”) for så å mislykkes totalt i Hollywood.