Espen tipset meg om en undersøkelse jeg leste om for noen uker siden, og som siden har gjort runden i aviser verden over (inklusive Klassekampen): britiske litteraturforskere har spurt 500 lesere om bøker som har betydd mye for dem, og gjenoppdaget for nte gang at kvinner og menn ikke leser de samme bøkene. Kvinner velger oftere bøker skrevet av forfattere av begge kjønn, menn holder seg til forfattere av hankjønn, og er tydeligvis ikke istand til å verdsette romaner:

“We found that men do not regard books as a constant companion to their life’s journey, as consolers or guides, as women do,” Jardine said. “They read novels a bit like they read photography manuals.” Women readers used much-loved books to support them through difficult times and emotional turbulence. They tended to employ them as metaphorical guides to behaviour, or as support and inspiration. The researchers also found that women preferred old, well-thumbed paperbacks, whereas men leant towards the stiff covers of hardback books.

“Ooh err,” som mine britiske slektninger pleier å si når noe undervelder dem. I kommentarene til denne postingen om saken pekes det på at det ikke er den jevne, Dan Brown-lesende brite som er spurt, men en liten gruppe som delvis har bakgrunn fra bokbransjen selv. En lettelse for de av oss som aldri har møtt mennene som lar Albert Camus’ Den fremmede være ledestjernen i sine liv, det. Boka som tydeligst peker seg ut som en konstant følgesvenn og veileder gjennom mitt liv som leser, må forresten være Rottmans Matematische Formelsammlung – uunnværlig i studietida og hendig stadig vekk. 😉
I dagens mediejungel virker det anakronistisk å ha som utgangspunkt at én bok kan påvirke hele livet, og mitt svar på Bokprogrammets tabloide utfordring “Boka som forandret livet mitt”, blir “Boka som fikk meg til å tenke én tanke jeg ikke har støtt på før.” Heller ikke dette lavere kravet er enkelt å fylle, for eksempel er det ingen av romanene jeg har lest de siste månedene som strekker til. Per Pettersons Ut og stjæle hester (gammel, ensom mann i de dype skoger grunner over dramatisk ungdomssommer i de dype skoger), Tom Dalbaks En by som Drammen (middelaldrende, ensom kvinne grunner over sin homofile legning på flyet fra Australia), Ragnfrid Trohaugs Landet alltid raudt (heltebarn redder verden fra Det Onde, mot alle odds) og Philip Pullmans The Golden Compass (heltinnebarn legger ut på episk reise for å redde verden fra Det Onde, mot alle odds) er alle eksempler på profesjonell innpakning med velkjent innhold.
Den siste boka som virkelig satte meg på helt nye tanker og ga meg nye perspektiver på ting jeg hadde tenkt før, er reportasjeboka Imperial Grunts : The American Military on the Ground av den erfarne krigskorrespondenten Robert D. Kaplan. Boka er basert på artikler i The Atlantic, og skildrer virksomheten til USAs hærstyrker sett fra bakkeplan (“grunt” kan røft oversettes med “fotsoldat”). Selv om jeg regner meg som rimelig godt orientert udi storpolitikken, ble jeg genuint overrasket over hvor vidtfavnende den militære virksomheten nå er: i den første av tre bøker rekker Kaplan å dele brakker, hus og containere med med utstasjonerte i Ecuador, Kenya, Afghanistan, på Filippinene, Irak (naturligvis) og i Mongolia.
Gjennom lange intervjuer med soldater og offiserer, og deltakelse i operasjoner (inklusive angrepet på Fallujah), klarer Kaplan også å gi et levende bilde av hvor kompleks og adaptiv denne globale militære strukturen er i ferd med å bli, ikke minst etter utbruddet av GWOT. USAs krig i Afghanistan ble ført på en annen måte og av andre folk enn krigen i Irak, og det forklarer hvorfor førstnevnte lot seg vinne (sånn inntil videre, i alle fall) mens den andre ubønnhørlig går mot en lite ærefull retrett. Kortversjon: i Afghanistan har man hatt et høyt innslag av spesialstyrker med stor selvstendighet og en viss sensitivitet for kulturen i landet, i Irak føres krigen av den topptunge, mekaniserte mastodonten som i sin tid ble jaget ut av Vietnam.
Forfatteren av Imperial Grunts legger aldri skjul på sin sympati for soldatene han møter, eller sin overbevisning om at USAs militære styrker i det store og hele har en positiv rolle å spille i en kaotisk verden. Nettopp fordi jeg ikke klarer å kjøpe Kaplans optimistiske visjoner om en siviliserende imperialsme skreddersydd for det 21. århundre, men samtidig må forholde meg til et imponerende stykke journalistisk arbeid og mye ny informasjon, blir Imperial Grunts langt mer verdifull for meg som leser enn alskens bokklubbs- og innkjøpsordningstilpassede norske romaner. Så får jeg heller leve med stempelet som konvensjonell hankjønnsleser…