I likhet med Espen er jeg svært tilfreds med Arne Jensens og Shahzad Ranas kronikk i gårsdagens Aftenposten. De fem tiltakene som foreslås er eminent rasjonelle, og viser med all mulig tydelighet at ytringsfriheten er et ufullført stykke arbeid også her i landet. Jeg klarer ikke å slutte meg til kritikken av regjeringen – der artikkelforfatterne ser ullenhet og vingling ser jeg fortløpende justeringer av strategien i en uoversiktlig og eksplosiv situasjon. Utenriksministerens førsteprioritet må være å hindre tap av norske liv og verdier, om nødvendig ved å tone ned viktige prinsipper midlertidig. Det er slikt man kaller politisk håndverk.
Av samme grunn er det umulig å slutte seg til forfatteropprøret som omtales i VG for tiden. Nå er det er temmelig åpenbart at “opprøret” er et produkt av intens journalistisk innsats med minimal uttelling: fem journalister klarte å fremskaffe sitater fra “ti av Norges mest kjente forfattere og kulturpersonligheter”, uten å få tak i et eneste forenings- eller bransjemenneske eller en enslig liten fagskribent med kompetanse på det aktuelle området. Hadde VG fått William Nygaard på kroken, ville dette opprøret ha hatt en viss tyngde. Isteden får man uttalelser som denne fra Lars Saabye Christensen:

Raseri er ikke vanskelig å forstå. Men det er ikke det vi står overfor. Vi som nasjon er vitne til et udisiplinert raseri, som er høyst skremmende. Likevel kan man ikke la seg presse av det.

Som det er blitt påpekt til det kjedsommelige de siste dagene, er graden av disiplin bak raseriet høyst varierende. I diktaturet Iran er det utenkelig at hundrevis av demonstranter kan kaste stein og brannbomber på en bygning i lengre tid uten myndighetenes og sikkerhetsstyrkenes samtykke. I Libanon ble syrere og palestinere busset inn til demonstrasjonene, og at myndighetene i det totalitære Syria ikke var innblandet i angrepet på ambassadene i Damaskus virker lite sannsynlig. Raseriet var høyst disiplinert og motivert mange steder, og det er denne virkeligheten våre politikere må forholde seg til.
Jan Guillou har forresten et poeng når han påpeker at Stoltenberg også har ytringsfrihet: om statsministeren mener at det var en gal handling å trykke karikaturene, så er det hans rett å mene det. Liksom det er velgernes rett å eventuelt straffe ham for ytringen, når valget i 2009 opprinner. Hvilket minner meg om at det faktisk finnes noen som ikke har reell ytringsfrihet i Norge: kongefamilien må vokte sine ord med omhu, og aldri si noe som kan tolkes eksplisitt politisk. Kanskje på tide å drøfte deres situasjon når vi går inn i neste runde av ytringsfrihetsdebatten? For ikke å snakke om pornosladden. Okei, det ville være å forvente for mye… 😉