we_love_katamari1.jpghar jeg fått av Aftenpostens Tore Sand, som omtaler We Love Katamari. Som Jorunn har blogget, gikk vi til anskaffelse av dette underlige spillet så snart det ble tilgjengelig i Europa, først og fremst fordi på grunn av ryktet det hadde fått i bloggosfæren. Sand irriterer seg over spillet, og siden han anmelder dataspill (en genre med stor frihet til å bryte anmelderiets grunnlov om at verket skal vurderes på egne premisser – som for eksempel at man ikke anmelder en hardcore scifi-film som om den var et kjærlighetsdrama) er det ikke overraskende at det slår ut på karakteren. Men så skriver han følgende:

Jeg synes personlig det er ganske kjedelig å rulle den stadig voksende ballen rundt omkring, og jeg mistenker at folk som hausser dette opp i skyene som noe genialt, egentlig bare er ute etter nok et påskudd til å skryte på seg hvor originale de er som enten digger japansk kultur eller har vært i Japan på jobbtur på et eller annet tidspunkt. Men dette blir spekulasjoner.

Velvel. Jeg syns nå Katamari er smått genialt på sitt eget sære, selvrefererende og selvironiske vis – ikke minst fordi det får folk til å gjøre sånt som dette. Men takket være Tore Sand i Aftenposten lærte jeg noe om meg selv og mitt forhold til japansk kultur som har ligget så dypt begravet at det ikke engang har gitt seg utslag i denne bloggen. Og jeg kan jo ikke annet enn bøye meg i støvet for vurderingene til en mann som avslutter en anmeldelse i landets største (presumptivt) seriøse avis slik:

Likevel kommer nok noen til å kaste seg over dette og si at det er genialt. Men dere lurer ikke meg, det er bare for å tøffe dere.

Det er godt vi ennå har aviser som kan sette standarden for skrivekunst og skriveskikk her i landet.