UDI-direktør Trygve G. Nordby, som hadde en meget innholdsrik presentasjon på PF-møtet om kunnskapsinnvandring for en tid tilbake, har et innlegg i Dagsavisen om samme tema. Nordbys innlegg er i stor grad formulert som et svar på et innlegg av Ottar Brox, professoren som har markert seg som en konsekvent motstander av arbeidsinnvandring. I siste nummer av Prosa tar Nina Dessau et generaloppgjør med Brox’ argumentasjon, og påpeker blant annet at mannen sliter med å holde rede på tall og grunnbegreper i debatten. I så måte innfrir Brox i Dagsavisen, hvor han roter med begrepene “innvandrer” og “flyktning” (en elementær feil som ofte gjøres i den allmenne debatten, men som man ikke forventer av en sosiologiprofessor):

Av humanitære grunner tar Norge imot mennesker som må flykte fra et fattig land for å redde liv og frihet. Det innebærer at innvandreren må garanteres en norsk levestandard, som ligger høyt over nivået i hjemlandet. Det gjør det mulig for flyktningen å støtte sin familie der med store overføringer. Det samme gjelder familiegjenforente.

Brox og Nordby befinner seg åpenbart på hver sin planet. Kanskje skyldes det at jeg er sønn av en innvandrer som om noen måneder skal pensjoneres ved fylte 67, etter å arbeidet hardt og betalt skatt fra første dag han kom hit til landet, men jeg føler meg definitivt mer hjemme på Planet Nordby. Som UDI-direktøren sier:

For retorikkens skyld kan det være enkelt å hevde at innvandring stort sett medfører problemer. Personlig mener jeg det er langt mer konstruktivt å innse at økende internasjonal migrasjon er en realitet som det er like viktig å trekke fordelene av som det er å bekjempe ulempene i forhold til.