pope1.jpgNormalt er ikke jeg den som engasjerer meg i interne debatter i den norske kirken (selv om jeg ikke viker tilbake for å ta opp forholdet mellom religion og vitenskap), men i når menigheter begynner å slenge seg på Harry Potter-bølgen blir det bare for sært. Jeg mener: hva er den teologiske begrunnelsen for å ha en prosesjon av unger kledd i Hogwarts-uniformer i en gudstjeneste? At Harry Potter, i likhet med Mesteren selv, kan gjøre mirakler i det godes tjeneste? At Voldemort kan sees på som en metafor for djevelen?
I så fall finnes det nok av andre populærkulturelle referanser å gripe fatt i. Jeg ser for meg Tolkien-inspirerte gudtjenester, med presten i Gandalf-kostyme og kirkekoret iført hobbitføtter. Mange har allerede har påpekt skremmende likhetstrekk mellom hovedskurken i Star Wars-filmene og den nye paven, og det gjør det lett å tenke seg en kirke full av ewoker, wookier og jediriddere (hvem trenger kandelabre når man har lyssabler?) Erik “Kirkelig Kulturverksted” Hillestad oppsummerer saken slik:

Man kan ikke ture frem som en moderne propagandamaskin som tar i seg popkulturelle ikoner for å være kul.

Vel, man kan når man er hemningsløst opptatt av å nå fram til den akk så unåelige ungdomsgruppen, og i tillegg bitte litte grann clueless. Med tanke på at vi nå er på full fart inn i perioden hvor artister som ellers aldri setter sine bein i en kirke plutselig overveldes av dype religiøse følelser, burde jeg vel egentlig ikke overraskes.