Bildene av Nicholas Negropontes bærbare datamaskin til $100 (vel, egentlig $110 i skrivende stund), som ble lansert på FN-møtet i Tunis nylig, har gjort runden i mediene og bloggosfæren den siste uka. Maskinens spesifikasjoner er faktisk ganske imponerende: 500MHz, 1GB, en 8 tommers skjerm med en oppløsning på en megapixel, rikelig med USB-porter, et moderne operativsystem med utviklerverktøy (Linux, C-kompilator) og trådløst nettverk (“mesh network” utviklet ved MIT). Negroponte og resten av gruppen på MIT har virkelig anstrengt seg for å bygge en maskin tilpasset virkeligheten i den tredje verden.
Den innebygde energikilden – en trekkoppmotor som sannsynligvis ligner den som brukes i Baygen-produktene – vil ikke bare være til hjelp i klasserommet. Den kan faktisk komme til å fungere som en lyskilde i elevenes hjem. Når skjermen ikke er bakgrunnsbelyst, har den en svarthvittmodus som gjør den lett å lese i sterkt sollys – kjekt å ha i land nær ekvator. I vår del av verden vil de fleste fnyse av en maskin uten harddisk og nettforbindelse. Men færre bevegelige deler borger for en mer robust maskin med lengre levetid (det er en grunn til at harddisken gjerne er det som ryker først på en PC), og bredbåndsoppkobling er et teoretisk spørsmål på steder hvor man ikke har tilgang til telefon.
laptop-ebook.jpgI en posting på Worldchanging (og i kommentarene) helles det kaldt vann i blodet på de største teknoentusiastene. Her påpekes det blant annet at datamaskinene kan bli solgt eller stjålet i land hvor noen titalls dollar utgjør en månedslønn eller flere (på markeder i den tredje verden omsettes det mye bruktklær fra rike land, som giverne nok trodde ville bli gitt gratis til trengende). En løsning på problemet er å introdusere maskinene raskt og i stor skala: når markedet oversvømmes av billige maskiner, blir markedsverdien mindre og det blir lettere å kjøpe en ny. Espen påpeker at maskinene kan finansieres med mikrolån etter Grameen-modellen – det man har kjøpt tar man gjerne bedre vare på enn det man har fått gratis.
Som mangeårig forkjemper for leseplater og elektroniske bøker er det særlig ett trekk ved MIT-maskinen som fascinerer: i motsetning vanlige bærbare (enkelte tavle-PCer unntatt) kan skjermen vris slik at brukeren kan holde den som en bok. Mange er opptatt av maskinen gir fatttige barn en sjanse til å lære seg moderne måter å tenke og arbeide på, men dette kan også få stor betydning for lærebokproduksjonen i den tredje verden. Problemet i mange afrikanske land er ikke at MIT-maskinen vil utkonkurrere vanlige lærebøker, men snarere at det ikke finnes noen større lærebokproduksjon å konkurrere med. Konvensjonell forlagsdrift er en kostbar affære, og elektronisk distribusjon kan gjøre det mulig å distribuere oppdaterte lærebøker på elevenes morsmål (et viktig moment i land med mange etniske grupper). At man redder noen trær i samme slengen, må regnes som en ren bonus.
Målet for prosjektet er at alle barn i den tredje verden skal ha en datamaskin i 2010. Hvis man mot formodning skulle lykkes med det, vil vi antagelig være i den interessante situasjonen at norske skolebarn ville ha dårligere tilgang på datautstyr enn barn i Brasil og Vietnam. Det er få grunner til at hundredollarsmaskinen (eller totusenkronersmaskinen, som den eventuelt ville bli hetende her i landet) ikke skulle gis til norske elever. Maskinen er mer enn god nok til vanlig skolebruk, det ville tvinge pedagogikken og lærebokproduksjonen til å tilpasse seg århundret vi lever i, og vi ville gjøre slutt på Microsoft-hegemoniet i skolen. Hører du, Djupedal?
Men det stopper jo ikke der. Hvorfor skulle ikke alle vi andre få muligheten til å kjøpe en slik maskin? Jeg vil også ha en, og jeg er tydeligvis ikke alene. Som Negroponte sier i et intervju i Wired:

“You have nobody to order [the $ 100 laptop] from. I cannot tell you — I even get checks in the mail from people who are ordering them. The fact that it’s not going to be on the commercial market is something that really bothers people, because when they see it, a lot of people who see it say … “I want to be able to buy one.” Well, the truth is, if you could buy one it wouldn’t be $100, it would be $225. And you’d still buy it.”

Så sant, så sant. Jeg sitter klar med kredittkortet…