Vel, nå har også jeg lest Steven Johnsons mye omtalte Everything Bad Is Good for You: How Today’s Popular Culture Is Actually Making Us Smarter. Stort sett fikk jeg det jeg betalte for (ingen dårlig ting med tanke på dette bokkjøpet), men heller ikke mer (en dårlig ting med tanke på fremtidige bokkjøp). Everything Bad er en kortfattet, lettlest pamflett med et hovedbudskap som oppsummeres i tittelen: dagens populærkultur fører ikke til hjerneråte (slik mange medieforskere hevder), men gjør oss dokumenterbart smartere (jamfør Flynn-effenten).
Johnson er på sitt beste og mest underholdende i begynnelsen av boka, når han påpeker hvor inni hampen vanskelige dagens dataspill kan være, sammenlignet med tidlige spill som Pac-Man og Space Invaders. Han argumenterer overbevisende for at den økende kompleksiteten (som også finnes igjen i fjernsynsmediet) utsetter brukere av moderne populærkultur for intens mental gymnastikk. Johnsons legger ikke skjul på at denne gymnastikken er av et annet slag enn den man får ved å lese bøker, men er ikke villig til å gå med på at det nødvendigvis er negativt. Dette kommer til uttrykk i bokas beste tankeeksperiment, som forfatteren heldigvis har blogget ( * ironivarsel *):

Reading books chronically under-stimulates the senses. Unlike the longstanding tradition of gameplaying—which engages the child in a vivid, three-dimensional world filled with moving images and musical soundscapes, navigated and controlled with complex muscular movements—books are simply a barren string of words on the page. Only a small portion of the brain devoted to processing written language is activated during reading, while games engage the full range of the sensory and motor cortices.

Når jeg likevel sitter igjen med den samme mellomfornøyde følelsen jeg hadde etter lesing av Malcolm Gladwells Blink, skyldes ikke det bare at Johnson også slapp mange katter ut av sekken på forhånd. Det manglende registeret, det halvhjertede kapitlet om filmmediet, de mange forsøkene på å foregripe kritikk, samt en avslutning som løper ut i sanden, tyder på at forfatteren ikke har hatt tid nok til å utvikle prosjektet sitt. Dermed er boka verken fugl eller fisk: for kort til å være en god populærvitenskapelig bok om forholdet mellom medieteknologi og brukere, for lang til å være en artikkelserie i The New Yorker eller et tilsvarende tidsskrift.