Forfatteren Henrik Hovland tar i en kronikk i Dagbladet et oppgjør med sine kolleger:“Som rene lemenflokken skrev forfattere under på enkle paroler mot bombing i Afghanistan og USAs invasjon i Irak, men interessen for landene var et blaff.” Hovland mener den manglende interessen for storpolitikk har videre konsekvenser, og blant annet er en av årsakene til at forfatterforeningene kom så dårlig ut av prosessen rundt bokavtalen i vår.
Nå overrasker det sikkert ikke faste lesere av denne bloggen at jeg fullt ut støtter Hovlands beskrivelse. Den norske forfatterstanden var svært dårlig forberedt på vårens strid. At forfatterforeningene har lav toleranse for reell dissens i egne rekker – og stor innflytelse på den enkelte forfatters økonomi – bidrar også til at forfatterne i så mange saker fremstår som en konform masse. Og nei, det er ingen i det norske foreningsbyråkratiet som ser ironien i denne konformiteten.