Aftenposten kjører den gamle standardsaken om en tradisjon – i dette tilfellet konfirmasjonsfeiringen – som er blitt for materialistisk. Følgelig har avisen kontaktet en drøss med kulturkjendiser og forskere og spurt dem om hva man bør gi podene. Forsker Ragnhild Brusdal i Sifo slår an tonen: “Konfirmasjonsgaven […] trenger ikke være kul og moderne. Den skal markere at vedkommende er blitt voksen. Det kan gjerne være noe kulturelt. Noe man må ha med seg når man blir voksen.” Med “ha med seg” mener Brusdal så definitivt ikke “bærbar”, så det er bare å stryke MP3-spilleren (en fabelaktig men akk så nymotens kulturmaskin) av listen.
Erlend Loe stiller villig opp for avisen og anbefaler “Njålssoga”, fordi “da ser man hva vi kommer fra og at de som skriver actionaktige historier i dag egentlig bare plagierer det som ble skrevet for tusen år siden.” Hamsuns “Pan” og Dostojevskijs “Forbrytelse og straff” står også på hans liste, sammen med Ragnar Hovland og Douglas Adams. Hanne Ørstavik anbefaler “Brand” (som altså ikke ble skrevet for å leses som roman), og er dermed enig med Anne Birgitte Rønning, leder for litteraturstudier UiO. Hennes Ibsen-anbefaling er “Vildanden” (hva er det med denne troen på å lese gamle teaterstykker?), sammen med Bjørneboes “Frihetens øyeblikk”, Austens “Stolthet og fordom” og Dickens’ “Store forventninger”.
Margreth Olin foreslår dokumentaren “The Corporation” fordi “dette er alternativ hjerneføde med innovative og forførende fortellere”. Alternativt “Alt om min far” og “Leve blant løver”. Malte Wadman, dekan på Norsk filmskole, har følgende alternativ til kapitalismekritikk, kreftbehandling og transvestisme: “Hustruer 1”, “En håndfull tid”, “Lilja 4ever” og Truffauts “De 400 slagene”. Som Sissel Kyrkjebø ble kjent for å si: gosjamei. Her skal det tydeligvis hamres inn at kultur for voksne er tran og ikke sjokolade.
Jeg skal selv bidra til en konfirmasjonsgave og lover hermed dyrt og hellig at den vil inneholde et minimum av gammel kultur. Mottakeren av gaven er (i likhet med svært mange av de jevnaldrende jeg snakker med på skoler) er svært kulturkyndig (om kanskje ikke så inne i Døde Europeiske Forfattere som kjendisene), og derfor er det med den største sinnsro jeg er med på en gave som trygt kan karakteriseres som “dårlige ting som er bra for oss“. 🙂