I siste nummer av Samtiden finnes fulltekstversjonen av Solveig Østrems artikkel i Aftenposten om sin opplevelse av å bli brukt i Hanne Ørstaviks roman(er). Aftenposten fulgte opp saken, og konkluderte med at debatten var viktig, men eksempelet lite interessant. Mon det. Dersom man ønsker at litteratur skal tas på alvor, er det vanskelig å komme utenom at den også vil bli tatt alvorlig på denne måten – det vil si dypt personlig og inderlig.
I artikkelen skriver Østrem om Nikolaj Frobenius’ “Teori og praksis”: “Hvorfor blir ikke forfatteren spurt hvordan han tror faren hans opplever å bli romanfigur? Eller hva klassekameratene synes? En forfatter som spiller så direkte på den selvbiografiske sjangeren og skriver ei bok som omhandler lett gjenkjennelige personer, tåler antakelig å bli konfrontert med forventningen om redelig behandling av virkelige mennesker. Man kunne i hvert fall spørre Frobenius om han fortsatt kan se dem i øynene, alle dem som han har skrevet inn i sin fortelling.”
På debattmøtet på Rykkinn bibliotek her forleden var jeg faktisk vitne til at forfatter Frobenius måtte se i øynene en person som mente seg skildret i romanen. Og selv om Frobenius tok denne konfrontasjonen langt mer gemyttlig enn Ørstavik ifølge Østrem gjorde, er det vanskelig å påstå at han gjorde noen god figur. Sant å si virket Frobenius, som har gjort slikt et nummer av at romanen hans er i grenselandet mellom fakta og fiksjon, ganske uforberedt på de sterke personlige reaksjonene enkelte lesere har hatt på romanen. Frobenius gjorde det han (og svært mange av hans kolleger) gjør hver gang en tekst møter noe annet enn ren litterær kritikk: han søkte dekning bak den skjønnlitterære romanens form.
Dette gikk ikke upåaktet hen i salen, og Frobenius måtte tåle beskyldninger om unnvikende opptreden. I hans tilfelle blir situasjonen forvansket av at han også har opptrådt i media med sterke synspunkter på stedet han skildrer i romanen, og drabantbyen i sin alminnelighet. Ved ikke tydelig å tone flagg som samfunnsdebattant, har Frobenius oppnådd å få en svært forvirrende debatt rundt boka si. Dette gjentok seg forvørig på møtet: først understreket Frobenius at han var der som forfatter av fiksjon, deretter refset han møtedeltakerne med utgangspunkt i det han mente var skildringer av faktiske forhold i boka: “Jeg er her for å fortelle dere at alt ikke bare var idyll på Rykkinn.”
Og med det klarte Frobenius også å fortelle sitt publikum hvorfor han, og de fleste av hans uklare og ulne kolleger, ikke lenger har innflytelse nok til å sette dagsorden for samfunnsdebatten. Det begynner å bli veldig lenge siden Jens Bjørneboes glansdager, for å si det slik.
19/02/2005 at 11:23
Priviligert til å sette dagsorden
Forfattere og media vil ikke kunne beholde retten til å sette dagsorden de har hatt i flere år. Ny teknologi gir flere muligheter til å påvirke hva folk snakker om.