å skrive en hel bok på min Zaurus 5500, men det er unektelig litt fascinerende at sikkerhetseksperten Kevin Milne har klart det. Kost/nyttevurderingen står alltid sentralt når jeg kjøper PDA, og i så måte har Zaurusen vist seg like bra som tidligere modeller. Det gikk ikke mange ukene før jeg hadde brukt min 5500 til å skrive et par artikler som dekket utgiftene. Men Milne har tatt dette konseptet et langt skritt videre. Det er slikt som gjør fristelsen til å kjøpe en SL-C860 enda større… 🙂
16/11/2004 at 01:23
Tjah, det kan vel ha vært nogenlunde greit vel, i og med at han brukte et trådløst eksternt tastatur til skrivingen? Forutsetter dog her –men er jo ikke sikker på– at tastaturet var skikkelig brukbart, og at tilkoblingen var RF- istf IR-basert, slik at fyren ikke fikk ødelagt rygg/nakke av å måtte holde en langvarig positur som bevarte tastaturets og PDAens IR-mottaker i fri sikt fra hverandre…
Det fantes jo faktisk en helt brukbar bærbar maskin til å skrive lengre tekst på helt tilbake i 1987 ( http://en.wikipedia.org/wiki/Z88 ) 🙂 Men denne var noe større enn en PDA (dog ikke spesielt tung). Mest positivt med Z88’n var det forbausende behagelige og robuste (vann-/cola-/kaffetette!) tastaturet, som nødvendigvis må være såpass stort, og som i tillegg var så godt som helt lydløst.
Mtp ‘bells & whistles’ var det jo ikke så mye, men ærlig talt — hvem trenger all slags (likevel ganske råtten) video- og (innebygd) musikkapasitet for å skrive, når man likevel må konsentrere seg om –nettopp– skrivingen? (jada, jeg vet at noen ‘trenger’ musikk for å konse, men da finnes det jo i dag snertne mp3-, minidisc-, og cd-spillere å bruke; mao. no problemo señor[a/ita]).
16/11/2004 at 07:51
Selv med eksternt tastatur blir det ganske krøkkete fagtisk (selvsagt har jeg et!) Det går unektelig fortere enn med tommeltastaturet, men man må virkelig ha pianistfingre for å komme i nærheten av normal tøtsjhastighet. Vi får vel anta at mannen har det. 🙂
Z88en husker jeg godt. Vurderte å kjøpe med meg en fra England, men ble en anelse skeptisk til den fesne skjermen. Den er uansett et eksempel på den påfallende kreativiteten til den britiske databransjen (dessverre kombinert med en like påfallende mangel på evne til å markedsføre), som var svært tidlig ute med RISC-maskiner (BBC), kraftige PDAer (Psion 3/5), subnotebooks med ekstrem batterilevetid (Z88, Psion MC). Den siste siklet jeg også på da den sto utstilt hos Papyrus ved Klingenberg kino på slutten av 80-tallet.
Og noen falt tydeligvis for fristelsen, jamfør Trygve Henriksens MC-side: http://home.c2i.net/trygveh/mc400/ 🙂
17/11/2004 at 09:08
Z88 er en av en lang, lang rekke av innovative produkter fra Sir Clive Sinclair, og passer vel godt inn i rekken av kommersielle fiaskoer som Sinclair QL (med tilhørende Microdrive), den elektriske mikrobilen C5, ZX80.
Hederlige kommersielt vellykkede britiske unntak er ZX81 og ZX Spectrum, samt de første inkarnasjonene av BBC-maskiner. Archimedes fikk dog aldri noen utbredelse ut over Storbritannia.
(Og for å strø litt salt i såret på enkelte bekjente: Amstrads maskiner så jeg aldri på som noen kommersiell suksess – inkludert de Spectrumene som kom ut etter at Amstrad overtok Sinclair)
17/11/2004 at 09:37
Som gammel Amstrad-eier er jeg selvsagt ikke enig (hvem vil vel innrømme at de kjøpte en upopulær maskin?), og jeg støtter meg til http://encyclopedia.thefreedictionary.com/Amstrad%20PCW 🙂
Spøk til revolver: PCW-serien var i salg lenge, ikke minst målt opp mot dagens modeller. PCW 8512, som jeg hadde, ble lansert i 1985. Jeg kjøpte min i 1988, og jeg vet at engelske datablader fremdeles solgte den i 1990. Siste modell i PCW-serien kom i 1996, og vi må vel anta at produksjonen foregikk så lenge fordi selskapet tjente penger på maskinene.
17/11/2004 at 11:43
Hehe – jeg regnet med at Amstrad-eiere ville reise seg og protestere 🙂
For all del, Amstrad-maskinene var ikke dårlige maskiner, men de, i likhet med Sharp MZ-700 var liksom maskinen som bare en eller to i miljøet der jeg vokste opp eide. Hos resten gikk det i Spectrum og C64.
Stort mer bærbar maskin enn ZX spectrum skulle man forresten lete lenge etter i 1983: Den kunne puttes i en stor innerlomme, og plugges i en hvilken som helst TV – noe jeg gjerne hadde sett at man kunne gjøre med dagens PDAer og lommemaskiner.
17/11/2004 at 12:06
Hjertens enig. På mange måter var 80-tallet et godt eksempel på darwinistisk teknologiutvikling: en “kambrisk eksplosjon” i variasjon og mangfold som ikke nødvendigvis endte opp med at de beste løsningene vant i kampen for tilværelsen. 🙂
17/11/2004 at 20:49
Den omvendte Darwinismen gjelder nok fortsatt: Majoriteten sitter fortsatt med strømhungrige monsterbokser med arkitektonisk slektskap med dinosaurer som 8086 og 8088, og operativsystemet fra Dantes syvende sirkel av helvete. Og det ser ikke ut til at bedre alternativer vinner.
06/02/2005 at 04:32
I denne kontekst må jeg bare nevne selve stæjeren: HP200lx. Ingen over. Ingen ved siden. En ekte DOS PC for lomma.
25/03/2005 at 11:48
Amstrad kjøpte Sinclair og maskinene de hadde på lage for £5 millioner. For de gamle maskinene alene fikk Amstrad mer enn de ga for Sinclair. Amstrad var genial med penger, laga maskiner av standard deler. Sir Clive kan være så visjonær han vil, men stakkars den som ble sittende fast i rushen i London med en Hoover C5. 😉
Z88 var vel egentlig mest en kopi av TRS-80 modell 100 som ble solgt allerede i 1983 av Televerket og som ble rimelig populær blant journalister.
25/03/2005 at 15:33
Amstrad var faktisk tilstede på årets Cebit-messe – såvidt jeg kunne se gikk det nå bare i hjemmeunderholdningssystemer (for å bruke en norsk omskrivning) fra den kanten. Jeg snublet også over standen til firmaet som produserte min første matriseskriver, et koreansk (?) firma kalt TriGem. Der i gården satset man nå på skrivere til butikker og drosjer. Nye tider, nye skikker. 🙂