ser ut til å være et halvt folkekrav (ingen priser for å gjette hvilken halvdel av folket ;-), om jeg skal dømme etter reaksjonene blant elevene på skolene jeg besøker for tiden. Denne uken er jeg på turné i Vestfold med pilotprosjektet Faglitterær formidling, som tar sikte på å tilby skoler besøk av faglitterære forfattere på lik linje med det skjønnlitterært orienterte Norsk forfattersentrum (NFS).
Konseptet er enkelt: skolene bestiller forfattere de vil ha besøk av, formidlingstjenesten setter sammen en overkommelig reiserute, og forfatteren farter fra klasserom til klasserom – opptil fem hver dag. Ikke rent sjelden har forfatterbesøk via NFS dreid seg om høytlesing fra bøker, en form jeg selv har lite til overs for. At forfattere er ikke nødvendigvis er gode til å lese høyt er nå én ting, viktigere for meg er det at man ved å lese plasserer en bok mellom seg selv og publikum.
Derfor satser jeg alt på å dra igang en dialog med elevene. Selvsagt med utgangspunkt i (mine) bøker, da det jo tross alt er det forfatterbesøk skal handle om. Dialogen har sin pris, blant annet må jeg regne med at samtalen kan ta andre veier enn jeg hadde planlagt. Denne uken har vi diskutert alt fra rotter (et særdeles populært dyr, ikke minst hettevarianten) til hvorfor en av personene i “Sjørøverplaneten” bruker romdrakt mens resten ikke gjør det. Og altså hester. Hester på månen. Hester i rommet. Hester i romdrakt. Hester som trenger piller mot romsyke.
Vel så interessant som den sprudlende kreativiteten er det forbløffende kunnskapsnivået på lave alderstrinn. “Illustrert vitenskap” og “Discovery Channel” har mange tilhengere i aldersgruppen under 10, og jeg utfordrer virkelig skjebnen når jeg åpner ballet med å si: “jeg tror jeg kan svare på alle spørsmål dere måtte ha om det som finnes over skyene. Kom igjen, bare prøv.” De eneste gangene jeg blir forstemt er når jeg (som et par ganger idag) støter på lærere som gir uttrykk for forbløffelse over alt elevene kan. Om jeg kan lirke gullkorn ut av ungene på 45 minutter, burde folk som treffer dem daglig også få det til.
Jeg har vært på forfatterturneer tidligere, og blir alltid spurt underveis om hvordan jeg reagerer – blir batteriene ladet eller utladet av det intense møtet med leserne? Jeg er etterhvert kommet til at følelsen av å gjøre noe viktig og verdifullt styrkes av skolebesøk. Det er ingen tvil om at vi som jobber med barnebøker (og som derfor får splitternye lesere hvert år), trenger å møte publikum med jevne mellomrom. Det føles bare ikke sånn de første ukene etter at turneen er over… 🙂
13/10/2004 at 19:24
Vel fortell da! BLIR hester romsyke?
Hilsen
Elisabeth
13/10/2004 at 23:25
Ah, vår kunnskap om hestens indre øre var litt for liten til å trekke en klar konklusjon. Men vi var vel skjønt enige om at romsykepiller måtte med, for sikkerhets skyld! 🙂
14/10/2004 at 11:02
Nå synes jeg det er på tide at du gir etter for et gammelt folkekrav: Blogg hvordan romfarere går på do uten at bimmelim og bommelom svever omkring overalt!
Og selvfølgelig: Hvordan håndterer vi hestepærer i rommet? Kommer romskipene med møkkakjeller installert, eller er dette ekstrautstyr?
14/10/2004 at 14:37
Dette var overraskande: Høgtlesning frå bøker er negativt? Ei bok mellom forfattaren og publikum som symbol på fråstand og distanse? Både i undervising og formidling av litteratur, opplever eg det stikk motsette, og eg har ingen særlege talent når det gjeld høgtlesing. Det å lese høgt og å bli lest for har eg i alle aldersgrupper utelukkande positive røynsler med. Kan det ha med innhaldet å gjere – skjønnlitteratur versus sakprosa?
14/10/2004 at 16:55
Kanskje det. Eller hvem vet – kan det ha med det å gjøre at jeg snakker _med_ mitt publikum, og ikke _til_ det? Høytlesing av fremmede folk som ikke kan lese høyt har jeg alltid opplevd som en pine (og gudene skal vite at jeg er blitt utsatt for nok av det gjennom tidene), men slapp av – det er sikkert baaaare meg som har det slik. 🙂
Til Tom Ivar: ingen har vel oversikten over hvor mange millioner som er brukt på avtredesystemer gjennom tidene. Noen stikkord: poser, bleier, kraftige luftviftesystemer. En lengre posting får komme når jeg ikke er på (ustabil) GPRS…
16/10/2004 at 05:01
Heh — på NASA-nettsiden “Ask a High Energy Astronomer” ( http://imagine.gsfc.nasa.gov/docs/ask_astro/answers/970411a.html ) svarer fagfolk ved Goddard Space Flight Center meget utfyllende på just dette spørsmålet (‘How do astronauts go to the bathroom in space?’), for anledningen stilt av amerikanske førsteklassinger. Se spesielt del 4. Jeg lærte mye jeg ikke visste fra før! 🙂
16/10/2004 at 07:35
Hensynsfullt nok sies det ingenting om hva astronauter gjør når de plutselig blir veldig trengt i romdrakt… 😉
15/12/2004 at 16:15
hei=)ej hekje egen hest men ej drømme m de at ej rir en shettis so he noke under foten sann de he opna sei?under hoven på dinna streken kan du hjelpe mej so skriv dah?