At det er NTB som dummer seg ut med saken om 18-åringen som ble dømt til et liv som fotgjenger er en ren tilfeldighet. Som medlem av det lille mindretallet her til lands som ikke har førerkort er jeg svært vant til å bli omtalt som fotgjenger, og jeg er ikke ukjent med at folk som av ulike årsaker må være uten førerkort en periode omtaler seg i lignende ordelag.
char_truckin.gifRett nok er jeg glad i å gå, men i embeds medfør er jeg så å si aldri fotgjenger. Jeg kommer meg rundt med tog, trikker, busser, ferjer, drosjer og fly av alle slag – for ikke å snakke om de talløse turene jeg har hatt med trivelige mennesker som har tilbudt seg å kjøre. Og selvsagt er heller ikke den store gruppen som velger å komme seg rundt på den mest energieffektive transportmaskinen av alle – sykkelen – fotgjengere.
Som omflakkende foreleser tilbakelegger jeg antagelig langt flere kilometer i maskiner enn nordmenn flest – jeg gjør det bare ikke i en selvstyrt automobil. Og fordi jeg overlater ansvaret for å finne frem til andre, har jeg rikelig med tid til å spekulere over det underlige ordet “fotgjenger”. Jeg mener: hvilke alternativer har vi egentlig til å gå på føttene? Oppsto ordet i en tid da håndgang var så utbredt at man trengte å gjøre en distinksjon? 🙂