Salon (krever at du ser reklame først) har en fin liten sak om hva som går tapt når mørkerommet forsvinner. Artikkelforfatteren er på ingen måte en ludditt, men påpeker at det var noe eget ved det å blande kjemikaler, fremkalle og lage papirkopier. Jeg vet hva han mener: i tenårene fikk jeg fotodilla, og innredet mørkerom i et kott i blokkleiligheten. I et par års tid var jeg en trofast kunde hos gamle Oslo Kameraservice på Karl Johan, hvor jeg blant annet kjøpte en brukt Pentax ME og papir fra Ilford. Resultatene var nok teknisk sett langt dårligere enn noe man får til med selv et billig digitalkamera idag, men følelsen av å se et bilde komme frem på fotopapir sitter likevel som brent inn i minnet. For Proust var det en madeleine som gav ham et “blast from the past”, for meg er det lukten av fremkallervæske.
Dobbelt opp, da jeg også hørte til et av de siste (hvis ikke det siste) kullene med astronomistudenter som ble opplært i å ta bilder på fotografiske glassplater. Kodak var den gang (midt på 80-tallet) i ferd med å avvikle produksjonen av de store astronomiske platene, fordi digitalkameraer og billedbehandling allerede da hadde vist seg å være kjemiske prosesser overlegne til alt annet enn nisjeformål. Kanskje var det denne erfaringen som gjorde meg så brennsikker på at dagens situasjon faktisk var uunngåelig, på et tidspunkt da kameranerder flest fremdeles var i “det vil aldri hende med oss“-fasen.
22/06/2004 at 17:30
Jeg skal nok klare å leve uten fomlingen med negativfilm i stummende mørke. Jeg kan jo like så godt innrømme at jeg etter hvert la meg til den gode vanen å raskt levere eksponert negativfilm på en fotolab og hygge meg med papirarbeidet på mørkerom nå og da.
På den annen side tar det nok ennå en stund før jeg får et digitalkamera som slår mellomformat.
Det jeg er litt bekymret for er at det plutselig ikke blir mulig å få tak i film eller papir til å leke seg med “pinhole” uten å utvide kjemisettet i betydelig grad.