Av og til tenker jeg på hvor svarløse vi ofte var før nettet og effektive søkemotorer. Et eksempel: igår hørte jeg på den klassiske digitalkanalen (UPC leverer 47 musikkanaler med sin digitale pakke). Mens jeg satt der og skrev i ro og mak hørte jeg plutselig et kjent tema. Etter et minutt eller så husket jeg hvor jeg hadde det fra: det var en del av Stings sang “Russians” fra plata “Dream of the Blue Turtles” (det var den gang unge Sumner fremdeles hadde noen politiske knokler i kroppen).
Og her er mitt poeng: før 1995 eller så hadde jeg vært temmelig hjelpeløs, fri for venner med omfattende popquizkunnskaper som jeg er. Med Google Groups var det gjort i en håndvending. Et søk på “Sting Russians symphonic theme” gav et treff i rec.music.classical. Det melodiske lille mellomspillet i “Russians” er altså lånt fra Sergej Prokofievs “Lieutenant Kijé”, symfonisk suite Opus 60, et stykke som også inneholder en fabelaktig liten sats kalt “Troika”. Det vet jeg nå, ettersom jeg straks gikk og kjøpte plata. Kan være en handlingens mann når jeg vil.
24/10/2003 at 15:47
Rings a bell. Google er genialt til denslags:
http://www.jacobsen.no/anders/blog/archives/2003/02/03/why_i_love_google_part_219.html
24/10/2003 at 19:03
Stakkars plagiatister! Sjekk temaet til “The Right Stuff” av Bill Conti for noe lignende. Ca. 3:20 uti låta er det noe som ligner litt vel mye på deler fra Tchaikovskys fiolinkonsert.
Litt artig tanke; en machofilm fra USA, ’83, stjeler fra en russisk homse for å få riktig stemning … 😉
24/10/2003 at 19:20
Når du tenker på den diskusjonen vi var inne på i Bibliotekbaren igår er dette problemet egentlig veldig moderne. Før copyright ble normen i kulturbransjen var det få som reflekterte over at det kunne være tyveri å bruke biter av andres åndsverk i eget arbeide. Slik hadde det jo alltid vært – alle kunstnere siterte fra andre i større eller mindre grad, og det gjør de jo fremdeles. Isaac Newton sa det godt med sitt berømte sitat: “If I have seen further it is by standing on the shoulders of giants.”
Slik er det jo med oss alle. Selve definisjonen av fremskritt er at vi lærer av dem som har gått før oss, og det innebærer også at vi siterer kortere eller lengre biter. Dette er faktisk copyright-ideens akillevshæl: den baserer seg på forestillingen om at kunsterens verk er hennes og hennes alene, mens hun i virkeligheten _alltid_ har lånt av andre, enten hun er klar over det selv eller ei. Forøvrig mener jeg at “The Right Stuff” er en av de beste filmene som kom ut av Hollywood på 80-tallet. Men så visste jeg også hvem Sigmund Jähn var… 🙂