Jon Hoem har en interessant kommentar til min posting om kameratelefoner. Han er en av de få her til lands som har en fotoblogg, og har dermed solid bakgrunn for egne meninger (som Tanta i Akersgata pleide å si).

Bildene i Past-Forward er åpenbart tatt av en erfaren fotograf, motivvalgene er eklektiske i ordets beste forstand og oppdateringen skjer ofte. Ta en titt på dette bildet, for eksempel. Ved første øyekast ser det ut som taket på operabygningen i Sydney, men teksten forteller at det dreier seg om gamle gasstanker. Jeg har virkelig sans for komposisjonen her, kontrasten mellom de grå trekantene og den lyseblå vårhimmelen.

Jon er opptatt av billedkvaliteten på kameratelefonene, og jeg er hjertens enig. VGA er i minste laget, og såsant min 7110 holder ut kommer jeg til å vente til de første megapixel-modellene er rimelige nok. Derimot ser jeg intet poeng i å vente til kameratelefonene holder samme kvalitet som konvensjonelle digikameraer. Minnet er begrenset i kameratelefoner, og man kan ikke overføre store digifotoer uten at det blir overlag dyrt. Skal man ha høy billedkvalitet og stor lagringskapasitet fins det evig nok av vanlige digikameraer.

Det har sikkert vært sagt før, men kameratelefoner kan få en rolle i fotokunsten som et digitalt motstykke til det herostratisk berømte Lomo-kameraet. Den optiske kvaliteten på det russiske produktet er råtten, men i hendene på en kreativ fotograf kan resultatet bli oppsiktsvekkende bra. Kameraet ga opphav til en egen retning innen fotokunsten – lomografien – med tusenvis av utøvere og en egen kategori i Google.

Det er forøvrig interessante historiske koblinger mellom kameratelefoner og webkameraer, noe jeg er inne på i min siste spalte i Kulturnett.