Jorunn har nettopp fått seg en usedvanlig lekker ny mobiltelefon (jeg skal overlate til henne å blogge den skikkelig selv :-), og det fikk meg nok en gang til å kaste et kritisk blikk på min Nokia 7110. Den har – med tanke på at den er en Nokia – gitt meg svært lite trøbbel opp gjennom årene, og den er fremdeles fullt brukbar. Men jøje meg så fattigslig den virker side om side med en Sony-Ericsson T310, for eksempel.

Før eller siden skal jeg bytte, og jeg har allerede bestemt meg: det blir en kameratelefon. Fotografi har opptatt meg lenge. Jeg pleide å sysle med hobbyfotografi i tenårene (jeg hadde til og med mørkerom i et kott), og hadde også fotografi som en del av astronomistudiet. Etter å ha lest denne fabelaktige artikkelen av fotografen Evan Nisselson er jeg blitt enda sikrere i min sak. Her reflekterer han over hva kameratelefoner kommer til å bety for fotografi som en del av hverdagen vår, og i det store og hele er han svært positiv.

For egen del syns jeg Nisselsons kamerafoto av mannen på sparkesykkelen i Milano sier mye om potensialet som ligger i kameratelefoner. Glem uskarpheten og den unaturlige fargeskalaen: her er det det umiddelbare som teller, et glimt av livet fanget på silisiumbrikken før det forsvinner.

Det sier seg selv at 99,9 % av bildene som tas på denne måten kommer til å være dønn uinteressante. Men den lille andelen som gjenstår vil tilføre mye til fotografi som profesjon og hobby.