Hva en gammel kattefrøken har lært meg om å takle tap 

Hver eneste morgen er ritualet det samme. Ada, vår snart 14 år gamle hunnkatt, gjør seg ferdig med frokosten og setter seg midt på stuegulvet. Hun plirer mot meg og gjør en liten kunstpause før hun lager en kort kvitrelyd. Mrrrp! Det er signalet til at jeg skal reise meg og åpne balkongdøra.  

Når jeg har lystret ordre smetter Ada ut på balkongen og hopper opp på balkongkanten der den lille plastskålen med utevann (som selvsagt smaker bedre enn vannet hun får inne) er plassert. Det er mitt signal til å sette kaffekoppen på bordet, løpe ut i gangen og trive på meg fottøy og ytterklær.  

Så snart jeg står foran balkongen i første etasje, tripper Ada ned kattetrappa jeg har snekret. Halen peker ivrig i været, snuten værer mot den skarpe vinterlufta, ørene vris i alle retninger for å fange opp lyden av eventuelle hunder på morgentur i parken der vi bor. Når formalitetene er overstått setter Ada seg i bevegelse, og vi er klare for morgentur. 

Vi går den samme ruta hver dag, rundt blokka i borettslaget på Oslos østkant. Ada lusker rundt i buskene, undersøker flekker som strøkets hannkatter har laget på veggene og stirrer lengselsfullt på småfuglene hun er blitt for treg i avtrekket til å ta igjen. Noen ganger hilser vi på en nabo, ofte står vi bare helt stille sammen og nyter morgenstillheten.  

Det er et av dagens beste øyeblikk for meg, og jeg har en sterk følelse av at Ada opplever det på samme måte.  

For et år siden så det veldig annerledes ut. Jeg satt på stua og drakk kaffe hver morgen, døra til verandaen var åpen og Ada var ute på tur med broren Linus. Slik de hadde gjort hver dag siden de fikk gå fritt på egen hånd, nesten fram til den tunge dagen i fjor høst da Linus fikk konstatert aggressiv kreft og vi måtte ta den siste turen til dyrlegen.  

Jeg hadde mistenkt at det var denne veien det ville gå, og forsøkte å forberede meg mentalt i ukene før det skjedde. Likevel var det å miste Linus ulidelig smertefullt, noe jeg skrev om i en bloggposting som ble mye delt i fjor høst. Det jeg ikke skrev om den gang, var at vi var flere om sorgen og at en av dem hadde fire bein.  

Ada hadde også lagt merke til at broren ikke var frisk, og i dagene før han døde virket det som om hun slet med å forholde seg til en katt som plutselig var blitt tynn og kraftløs. Likevel glemmer jeg ikke hvordan hun noen timer før vi tok ham til dyrlegen satte seg og vasket hodet hans, slik hun alltid pleide å gjøre da de var små.  

Etter at vi kom hjem uten Linus, var det tydelig at Ada bare trodde han var ute en tur. Det hendte jo han stakk avgårde på egen hånd, men om det varte mer enn et par timer ble hun alltid urolig. Så også nå. Hun gikk ut for å lete etter ham, senere ble hun sittende i vinduskarmen og speide ut i nattemørket. 

Det tok uker før Ada sluttet å gå rundt i leiligheten og kalle på Linus hver gang jeg serverte middag. Da hadde jeg lagt merke til en annen endring. Hun nektet plent å spise bløtforet de to hadde spist sammen i 12 år. Tunfisken hun hadde kastet seg over ble nå liggende i skåla, og jeg brukte en uke på å finne en erstatning hun kunne leve med. 

Snart gjentok det samme seg med tørrforet de hadde delt i alle år. Det var da jeg skjønte (husk at jeg er en stor, treg mann som forsøker å forstå en smart liten katt) at dette antagelig var en reaksjon på brorens død. At atferden jeg var vitne til rett og slett var en del av Adas sorgprosess.  

At mange dyr har et følelsesregister har forskere visst i årevis. Charles Darwin, han med utviklingslæra, skrev faktisk hel bok om dyr og følelser. I Norge har veterinær Bergljot Børresen skrevet om dette i bøker som “Kunsten å bli tam”, min favoritt om temaet er “When Elephants Weep – The Emotional Lives of Animals” av Jeffrey Masson.   

Her presenterer forfatteren mange eksempler på dyr som ikke bare viser “basisfølelser” som glede og frykt, men også mer komplekse reaksjoner som sorg. At elefanter og sjimpanser sørger over døde slektninger er for eksempel vanlig. Samtidig er Massons bok en påminnelse om at dyr ikke nødvendigvis sørger på menneskevis.  

Ada kommer fra en helt annen gren av livets tre enn den hårløse apen Eirik, og har en hjerne som er rundt 40 ganger mindre enn min. Selvsagt har hun tanker og følelser, men det ville være respektløst mot katteslekta å tro at hun tenker og føler nøyaktig det samme som meg. Selv om hun har tårekanaler er Ada ikke i stand til å gråte på menneskevis når hun er lei seg, og ansiktet hennes mangler musklene som gjør det mulig å se trist ut.  

Som katteeier vet jeg at kroppsspråket og lydene til mitt favorittdyr ofte kan være vrient å forstå. Mens hunder er som han du vet på Facebook som skriver med STORE BOKSTAVER og utropstegn for å være sikker på at du får med deg budskapet, er katter som samtidslyrikere. Lavmælte, underfundige og tvetydige, ganske krevende å forstå (men til de grader verdt innsatsen). 

Så ja, det blir til at jeg må tolke Adas atferd. Når hun nekter å spise mat og unngår Linus’ favorittsteder tror jeg at hun prøver å unngå trigge vonde følelser, slik jeg lar være å søke på “cat” i foto-appen fordi det alltid dukker opp bilder av Linus. Stundene da hun sitter midt på stuegulvet og ser fortapt ut, mens hun mjauer sårt? For meg er det katteversjonen av å gråte over en tapt bror. 

Turene våre ser jeg som et forsøk på å skape en ny hverdag uten Linus, det som på menneskespråk kalles sorgarbeide. På samme måte tolker jeg at den tidligere menneskesky Ada nå er blitt fangkatt som hilser på fremmede i parken. Hun virker mer tilfreds nå enn hun har vært siden Linus ble syk, og det er i stor grad takket være hennes egen innsats.  

Det sies ofte at det ikke finnes “riktige” eller “feil” måter å sørge på. Vi må alle finne vår egen vei gjennom tap og sorg. Men når det er sagt kan det være mye å lære av andres erfaringer. Det finnes fagfolk, venner og slektninger å snakke med, innsiktsfulle bøker og artikler å lese, samtalegrupper på og utenfor nettet. Og – vil jeg påstå – et og annet å lære av dyra våre. For meg har Ada vært en slik læremester.  

Tre lærdommer

Det første og viktigste Ada minner meg om, er at mens jeg skal tillate meg å sørge er det klokt å ikke retraumatisere meg selv. En venninne av meg mistet sin pus noen måneder før Linus døde, og kvittet seg med nesten alle tingene hans. Ikke for å glemme eller fordi hun aldri vil ha katt igjen, men rett og slett for å slippe å bli lei seg å se hans ting hver dag. 

Adas andre lærdom er å unngå å isolere seg sosialt, en vanlig sorgreaksjon jeg selv har hatt tidligere i livet mitt. Etter de første ukene med sjokk var Adas løsning ikke å krype inn i klesskapet og sture, men å være mer sammen med menneskefamilien sin og hilse på fremmede utendørs. Jeg pleide å si at Ada har en liste med fem favorittpersoner i hele verden. Nå står det minst fem til på den lista, og jeg er stolt over å si at en av dem er meg.   

Det tredje hun minner meg om er hvor hjelpsomt det er å finne på noe nytt. Det var Ada som tok initiativet til å begynne å gå tur i fjor høst, og fordi hun som katter flest er rutinevesen på sin hals har vi holdt på den nye vanen. En ny hobby, nye folk, et nytt treningsopplegg eller noe så enkelt som å prøve en ny type mat. Alle hjerner har godt av å utfordres, men for hjerner i sorg er det kanskje ekstra verdifullt.  

Ingen av punktene er spesielt geniale eller nyskapende, du finner lignende råd i alle artikler om sorgarbeid. Men det var altså ikke en psykolog men et pelskledt vesen med en hjerne litt større enn en valnøtt som fant ut av dette, helt på egen hånd. Spør du meg er det imponerende. Og hvis det er slik at mennesker og katter kan komme fram til likelydende svar på vanskelige spørsmål, da snakker vi vel egentlig om en slags universell visdom?  

Opprinnelig publisert i bladet Aristokatt, mars 2020.