Ada etter Linus: To måneder senere

For to måneder siden skrev jeg om hvordan Ada taklet tapet av sin bror. Her er en oppdatering.

Det er ikke lenger noen tvil om at Ada har akseptert at broren hennes er borte for godt. Hun sluttet helt å lete etter ham etter en måneds tid, og nå har erkjennelsen også slått inn i matvanene hennes. Fra de var små pleide Ada og Linus å kappspise når maten ble servert, og derfor var det aldri aktuelt med friforing. Isteden fikk de mat i hver sin skål til faste tidspunkter, noe som har ført til at Ada fremdeles “kan klokka”. Ikke minst middagsmåltidet klokka 17, da bløtfor blir servert, huskes fremdeles.

Men samtidig har Ada erfart at mat hun ikke spiser opp, faktisk blir liggende. Det har ikke noen hast med å spise opp lenger, hun går mer til og fra og virker mindre stresset på mat. Når det er sagt, er det fremdeles kvelder der Ada er rastløs og glupsulten, og det er vanskelig å fri seg fra tanken på at hun da preges av katte-versjonen av følelsen av tap som fremdeles kan overmanne meg to måneder Linus’ bortgang. Kanskje Ada som meg kjenner på emosjonelt matsug til tider.

Lek er mye viktigere enn før

Linus var Adas viktigste lekekamerat i alle år, og derfor brukte jeg ikke mye tid på å leke med henne så lenge han levde. Hun virket sjelden spesielt interessert, rett og slett. Det har forandret seg i det siste. Ada har fått tilbake fascinasjonen for laserpekere og ikke minst hennes første store kjærlighet: Bambus. Synet av den faste bambuspinnen får henne til å feste blikket og spisse ørene, og dødelige angrep på pinnen i sofaen er nå et fast kveldsrituale. Dette enkle leketøyet blir også med ut på tur.

Det er skrevet mye om verdien av å stimulere katter med lek, ikke minst hvis de er alene. Alt jeg har sett de siste par månedene støtter dette synet fullt ut. Å bruke ti-tjue minutter på å leke med pus hver kveld koster så oss som katteeiere så lite, og gir katten så mye igjen i form av fysisk og mental helse. Ekstra viktig blir det når Ada ikke bare har vanlig vinterkjedsomhet å stri med, men også ettevirkningene etter tapet av broren.

Turpus

Hver dag går Ada og jeg minst én tur sammen, som regel blir det to og av og til tre. Det er Ada som tar initiativet til turene, ofte ved at hun setter seg på gulvet, ser opp på meg og lager en karakteristisk kvitrelyd (“mrrrp”). Vel ute skifter vi på å velge rute innenfor gjerdene og hekkene som definerer yttergrensen for borettslaget. Utenfor hekken er Tøyenparken, stor og åpen og med for mange løshunder til at det er trygt å gå der. Men innenfor kan Ada boltre seg, og det gjør hun i stadig større grad.

Fra å bare gå bort til gjerdet og stirre ut i parken, går vi nå runder rundt blokkene i borettslaget. Områder jeg ikke har sett henne besøke på flere år er blitt faste poster på programmet, og det er en fryd å se henne løpe og forsøke seg på å jakte. Å se en 13 år gammel, baktung pus kaste seg rundt i luften etter en fugl er et herlig syn (ikke minst fordi jakten ikke gir resultater – man er da fuglevenn må vite!) Det er som å se en pensjonist komme i form igjen og ta opp gamle hobbyer: Ada har våknet til liv igjen på mer enn én måte.

Er jeg blitt den nye Linus?

Selvsagt er jeg klar over min egen rolle i dette bildet. Siden jeg er frilanser med omsorgsansvar som gjør at jeg er mye hjemme, har jeg hatt rik anledning til å observere Adas utvikling – og påvirke den. Jeg har simpelthen kunnet følge opp en katt på måter som folk med et mer normalt hverdagsliv ikke har mulighet til. Det har vært av stor verdi for meg, og det ser ut til å ha vært bra for henne. Ada er blitt sterkere knyttet til meg, og det har fått meg til å undres over hva som ligger bak.

En snodig endring i matvanene kan gi et hint om hva som skjer. Det hender nå ofte at Ada kommer til meg for å be om mat, selv om jeg vet at det ligger mat i skålen på kjøkkenet. Noe er nok en vane fra tiden da mat som ble forlatt alltid forsvant, men så har du dette: Ada vil stadig ha meg stående på kjøkkenet mens hun spiser. Så tenker jeg på turene våre, og får en mistanke om at jeg på sett og vis kan ha blitt en ny Linus for henne. Turkamerat, lekekamerat og altså spisepartner.

En teori om katters tilknytning til mennesker (som altså er like sterk som hunders og menneskebarns tilknytning!) er at de kanskje ser på oss som en slags forvokste katter. Så hvem vet, kanskje er det det som er på ferde her? At jeg nå fyller den samme rollen i Adas liv som Linus gjorde i så mange år, og dermed blir identifisert med ham. I så fall tar jeg det som en stor kompliment fra en smart og tøff liten katt!