Idag, 12. april 2019, er det 58 år siden Jurij Gagarin ble sendt opp i rommet med romskipet Vostok 1, som det første mennesket i historien. Over hele verden markeres “Yuri’s Night” med foredrag, filmer og generel romnerd-sosialisering. Det er fint med slike markeringer, men det er også en god anledning til å reflektere over tilfeldighetenes spill i historien.
Ja, for tilfeldigheter spilte en stor rolle våren 1961. Mens amerikanere flest var uforberedt på at russerne skulle være først med en satellitt i rommet fire år tidligere, var de svært klare over og klare for oppskytningen av et menneske. Som et svar på den russiske utfordringen var NASA blitt opprettet i 1958, og den nye administrasjonen hadde straks gått i gang med å planlegge bemannede romferder.
Startskuddet for prosjekt “Mercury” gikk i desember 1958, og etter at de første sju astronautene var valgt ut ble “The Mercury Seven” rikskjendiser og nasjonalhelter nærmest over natten. Bakgrunnen for Mercury og “The Seven” skildres forøvrig utmerket i boka “The Right Stuff” av Tom Wolfe, som også ble til den (i mine øyne) beste filmen så langt om luft- og romhistorie.
Ved årsskiftet 1960/61 var romkapselen Mercury ferdig utformet og klar til testing. NASA var kommet til at den første romferden skulle være suborbital, romskipet skulle altså ikke opp i bane rundt Jorda men isteden skytes høyt opp i verdensrommet fra Cape Canaveral i Florida og lande noen hundre kilometer ute i Atlanterhavet. Astronauten ville oppleve 5-6 minutter med vektløshet og ville rekke å teste ut Mercury i rommet, samtidig som man slapp den økte risikoen ved å gå i jordbane.
Astronauten i fråga var forøvrig også valgt ut på dette tidspunktet. Han het Alan Shepard, og var i likhet med de andre seks kandidatene offiser og pilot, med erfaring fra luftstrid og testflyging. Shepard visste at han skulle opp i løpet av våren, men han var også klar over at sovjeterne hadde samme ambisjon. Sovjetiske oppskytninger og informasjon fra amerikansk e-tjeneste tydet på at en bemannet ferd ville skje i løpet av 1961.
Før den første ferden med en astronaut kunne gjennomføres måtte hele systemet – Mercury-kapselen, bæreraketten Redstone, kontrollsystemene på Cape Canaveral og skipene som skulle plukke opp kapselen når den deiset ned i vannet – sertifiseres. Ombord i testkapselen var en sjimpanse ved navn Ham. I motsetning til tidligere dyr i rommet, som sovjeternes Laika, var Ham mer enn en passasjer. Han var trent opp til å trykke på knapper som respons på signaler fra romskipet, for å teste vektløshetens virkning på kroppen.
Ham ble skutt opp 25. januar 1961, og fra starten av gikk det ganske galt. Redstone-raketten utviklet mer skyvkraft enn beregnet, noe som ville sende Mercury langt forbi skipet som ventet i Atlanteren. Deretter begynte luft å lekke ut av kapselen – her ble Ham reddet av romdrakten han hadde på. Etter at kapselen hadde landet på feil sted sprang den lekk, og hadde tatt inn mye vann før redningen endelig kom.
Ifølge journalisten Jay Barbree, som skildrer hendelsen i boka “Live from Cape Canaveral“, var ferden langt nærmere katastrofen enn NASA ville innrømme offentlig. Ham var vettskremt og rasende, og bet menneskene som halte ham ut av romfartøyet. Men det offisielle bildet fra ferden er dem rolige rom-apen du ser på bildet over. Barbree forteller at hovedansvarlig for Redstone, rakettingeniøren Wernher von Braun, insisterte på at man måtte gjennomføre minst én testferd til med Redstone og Mercury for å være trygg på at alt fungerte som det skulle.
25. mars 1961 ble en ny testrakett skutt opp fra Cape Canaveral, denne gangen uten ape ombord. Den seksten minutter lange romferden forløp prikkfritt. Ifølge Barbree skal en bitter Alan Shepard ha ytret at det var hans rakett og hans sjanse som fløy avgårde, vel vitende om at sovjeterne nå hadde fått et “vindu” på et par måneder før NASA rakk å sette sammen neste Redstone/Mercury.
Det vinduet dro Sovjetunionen nytte av. 12 april 1961 lettet Vostok 1 med Jurij Gagarin ombord, og Sovjetunionen hadde vunnet andre runde av romkappløpet. For USA var det et prestisjenederlag, men for den nyvalgte og unge presidenten John F. Kennedy var det et stort politisk tilbakeslag med potensielt alvorlige konsekvenser. Under valgkampen var han blitt beskyldt for å være uerfaren sammelignet med republikanernes Richard Nixon, og dette svekket ikke akkurat den kritikken.
Fem dager senere forsøkte eksilkubanere fra Florida å invadere Fidel Castros Cuba. Den såkalte “Bay of Pigs”-invasjonen ble en militær fiasko, men for Kennedy gjorde det bare vondt mye, mye verre. På dette tidspunktet var presidenten på panisk jakt etter tiltak som kunne snu stemningen. Ifølge taleskribenten og rådgiveren Ted Sorenson skal Kennedy i et møte ha sagt: “Is there any place we can catch the Russians? What can we do? Let’s find somebody—anybody. I don’t care if it’s the janitor if he knows.”
Presidenten ba sine rådgivere og visepresident Johnson finne en romferd som kunne gi USA intitiativet tilbake. Johnson, som hadde vært sentral i prosessen rundt opprettelsen av NASA noen år tidligere og som hadde gode kontakter i romindustrien, kom tilbake til presidenten etter noen uker med et forslag. Det eneste prosjektet som var så komplisert at USA hadde en fair sjanse til å slå sovjeterne, var en landing på Månen. NASA hadde året før begynt arbeidet med et oppfølgerprosjekt til Mercury kalt Apollo, og dette ble nå utgangspunktet for planleggingen av en månelanding.
Dette var altså bakgrunnen for talen Kennedy holdt til Kongressen 21. mai 1961, der han ytret de berømte ordene om å sende en mann til Månen innen tiårets utløp og returnere ham trygt til Jorden. Og resten er som kjent romfartshistorie. Men altså: I likhet med sin forgjenger og stort sett alle presidenter siden, var Kennedy ikke spesielt opptatt av romfart som sådan.
Under valgkampen i 1960 hadde han kritisert republikanerne for er påstått “missile gap” mellom supermaktene, men da snakket han om militære ballistiske raketter. Romfart var, for å parafrasere Clausewitz, en videreføring av politikken med andre midler. Hvilket bringer meg til poenget med dette lille tilbakeblikket: Hadde ferden med Ham gått som den skulle, er det meget mulig at Alan Shepard hadde fått sin ferd den 25. mars.
Hadde det skjedd, ville John F. Kennedy aldri stått foran Kongressen to måneder senere og proklamert starten på et kræsjprogram for å komme først til Månen. Selv om Shepards ferd teknisk sett var mindre krevende enn Gagarins omløp rundt Jorda, var det like fullt en romferd. Det første mennesket i rommet ville ha vært Alan Shepard, vi ville ha feiret “Alan’s Night” for noen uker siden – og Neil Armstrong og Buzz Aldrin ville ha vært fullstendig ukjente.
Så kan man selvsagt spørre seg hba som er hensikten med slike kontrafaktiske spekulasjoner. For meg ligger nytteverdien i dette: Alan Shepard er en påminnelse om at kappløp ikke nødvendigvis er en god ting. Teknologiske kappløp kan anspore til innovasjon, men de påvirker også beslutningsprosesser negativt. Ofte vil handlinger ikke være proaktive resultater av planlegging, men isteden reaktiv respons på motpartens handlinger.
Det var åpenbart tilfellet med Apollo. Det var en ren reaksjon på Gagarins ferd. Vi ville ikke ha dratt til Månen i 1969 om ikke det hadde vært for romkappløpet, men den hastige beslutningen og den korte tidsfristen (stort sett innenfor de to periodene Kennedy regnet med å sitte) var også den direkte årsaken til at vi aldri dro tilbake etter 1972. USA dro aldri videre til Mars fordi NASA ikkei fikk den nødvendige tiden (og budsjettene) som skulle til for å bygge opp en bærekraftig rom-infrastruktur.
Wernher von Braun, som med rette kan kalles måneprogrammets ideologiske og teknologiske far, mente bare noen få år før Kennedys tale at det var realistisk å nå Månen innen 50 år. Som de fleste andre romforskere så von Braun så for seg et maratonløp, ikke en 100-meter. Da løpet først var igang kastet han seg på, og teamet han ledet sørget for at Saturn V-raketten ble ferdigstilt i tide. Men i årene etter Apollo gav von Braun uttrykk for dyp frustrasjon over mulighetene som gikk tapt fordi politikerne hadde tatt Kennedys ord om å “sende en mann til Månen” så bokstavelig.
Selvsagt skal jeg utbringe en skål for Jurij Gagarin idag. Han er og blir en av romfartens største. Men jeg skal også ta et glass for Alan Shepard – det første mennesket vi aldri fikk, og som kunne ha gitt oss en helt annen romfartshistorie.
Leave a Reply