(tittel på favorittinnslag i The Late Show) oppsummerer det jeg foreløpig tenker etter å ha sett på resultatene av moblogging. Som Anders påpeker i kommentaren til mitt forrige innlegg, er det sikkert en forbindelse mellom Dagbloggens innlegg om moblogging og den store interessen her til lands. At samme avis trykker lesernes MMS-bilder bidrar sikkert også. Og Telenors tilbud om gratis MMS i juni og juli må jo ha hatt noe med saken å gjøre.
Hvorom alt er (i sommervarmen titter min indre riksmålsmann uvegerlig frem, av en eller annen grunn): er det mulig å skimte konturene av et mer betydningsfullt fenomen hinsides bildene av mat og sko? Måskje. Moblogger brukt som illustrerte reisebrev er et slående eksempel på at ny teknologi kan erstatte gammel – i dette tilfellet postkortet og feriefotografiet – og samtidig tilføre noe vesentlig nytt – i dette tilfellet tilgjengelighet for alle, fortløpende oppdatering og kommentarmuligheter.
Tilgjengelighet, ja. Mange moblogger gir meg følelsen av å være tilskuer til en piknik i en park: en privat begivenhet er mer eller mindre bevisst lagt til det offentlige rom, tilgjengelig for tilfeldig forbipasserende. Er nå dette noe? Jeg kunne sagt noe om den stadig utydeligere grensen mellom hva vi oppfatter som privat og offentlig i informasjonssamfunnet, men foretrekker å sitte på verandaen og lese om båttyverier og makrellfestival. Derfor svarer jeg med å sitere nok en glimrende tittel: Definitely maybe.