Tech Sabbatical

Siden årsskiftet har jeg takket nei til alle forespørsler om foredrag. Vi snakker om en større omlegging av hverdagen min (den største på minst femten år), og slike skjer ikke helt uten grunn. Eller rettere sagt grunner. Det ligger både forretningsmessige og familierelaterte årsaker bak min beslutning, uten at jeg føler det riktig å gå inn på dem i denne bloggen. Det jeg derimot kan skrive om, er den viktigste jobbrelaterte grunnen til at jeg satte foredragsvirksomheten på pause. Og den var ganske enkelt at jeg trengte faglig påfyll.
Helt siden jeg forlot Blindern og begynte på en karriere som frilanser i 1990, har jobben min bestått i å formidle fag i alle tilgjengelige kanaler. Jeg har skrevet 24 bøker, hundrevis av betalte artikler og tusentalls gratis bloggpostinger, har opptrådt på radio og i TV, har blogget og SoMet og ikke minst stått på talløse scener land og strand rundt.
De første ti årene som frilans formidler fokuserte jeg på astronomi, de siste femten har jeg snakket mest om teknologi og fremtidstenkning. Jeg har hele tiden hatt et stort behov for faglig oppdatering, og har gjennomgående følt at jeg har klart å holde tritt. Når folk har bedt meg om å skrive eller snakke om noe, har jeg hatt oversikten. Men de siste årene har jeg stadig oftere fått følelsen av at jeg ikke har tid nok til å følge opp nye trender.
Jeg er på ingen måte alene i dette, men til forskjell fra de fleste andre som føler seg overveldet av utviklingen blir jeg tidvis betalt (godt) for å mene noe konkret om fremtidens teknologi og samfunn. Jeg visste at noe måtte gjøres før det fikk konsekvenser for kundene mine, og derfor grep jeg muligheten som den nødvendige foredragspausen ga til å ta meg et teknologisk sabbatsår.  En “tech sabbatical” om man vil.

In the modern sense, one takes sabbatical typically to fulfill some goal, e.g., writing a book or travelling extensively for research. […] Some companies offer unpaid sabbatical for people wanting to take career breaks; this is a growing trend in the United Kingdom, with 20% of companies having a career break policy, and a further 10% considering introducing one. [Wikipedia]

Tradisjonen for sabbatsår i næringsliv og akademia er sterkere utenfor landets grenser, ikke minst i USA, og det gjør ikke alltid like lett å forklare folk hva jeg holder på med. For noen dager siden fikk jeg spørsmålet “Hva driver du med nå da, Eirik” i forbindelse med et intervju til podcasten “Alt du sier er feil, Espen” (ikke lagt ut i skrivende stund). Da merket jeg at jeg slet litt med å forklare Kristopher Schau hva jeg driver med for tiden.
Etterpå slo det meg at jeg bare skulle sagt det som det er: Jeg har tatt meg et sabbatsår der jeg for første gang på lenge får tid til å sette meg inn i nye trender som interesserer meg, og som jeg tror blir viktige. Hittil i sabbatsåret har jeg knapt lest en fagbok eller gjort andre former for teoretisk research. Isteden har jeg brukt tiden på å praktiske prosjekter. Jeg har for eksempel begynt å lodde og programmere igjen, for første gang på henholdsvis 37 og 24 år.
Et par av sabbatsår-prosjektene er omtalt i bloggen allerede: Mikrokontrolleren Arduino via kattematermaskin-prosjektet og virtuell virkelighet/360-teknologi via postinger om Google Cardboard og 360-kameraet Ricoh Theta S. Jeg har også på gang et prosjekt der jeg selvovervåker meg med FitBit og apper for å påvirke helsen min. I tillegg jobber jeg på et Raspberry Pi-prosjekt, og får snart min første innføring i bruk av 3D-printer.

Jeg har forvandlet kontorskuffen min til et mini-makerspace, og utforsker også makerspaces utenfor hjemmet, som BitRaf og Deichmanskes Folkeverksted. Jeg har selvsagt fokus på de store perspektivene: Arduino og Raspberry handler om Internet of Things-bølgen, om verdien av lavterskeltilbud for innovasjon og åpne kontra lukkede utviklingsmodeller.
VR og 3D-printing påvirker alt fra underholdningsbransjen til produksjonsindustrien, naturligvis. Og FitBit og selvovervåkning av helse handler ytterst sett om personvern og eierskap til data. Så nei, jeg leker ikke her. Det bare ser slik ut. 🙂
Hva håper jeg å oppnå med dette rent konkret?
På mange måter minner situasjonen jeg er i nå om det tidlige 1990-tallet. Da var jeg i ferd med å etablere meg som forfatter, og ble klar over flere teknologier som jeg mistenkte kunne komme til å forandre forfatteres situasjon dramatisk. En av dem var World Wide Web, som jeg ble introdusert for via en kamerat på Blindern like etter at Universitetet i Oslo ble koblet til. En annen var lommedatamaskiner, eksemplifisert ved britiskproduserte Psion 3a fra 1993.
Mange av mine forfatterkolleger valgte å ignorere eller avvise denne utviklingen. Jeg gikk motsatt vei, og investerte tid og penger i å gjøre meg kjent med teknologien. I norsk sammenheng var jeg tidlig ute med å skaffe meg privat internettforbindelse og mitt eget nettsted, og jeg var også en av de første her til lands som leste hele bøker på skjermen til en lommedatamaskin og etterhvert på et dedikert lesebrett (Rocket eBook).

De første årene ga denne interessen liten økonomisk uttelling, men kunnskapen og ikke minst erfaringene jeg skaffet meg kom til nytte da bok- og mediebransjen for alvor fikk øyene opp for digital publisering senere på 90-tallet. Nærmest over natten begynte det å hagle med henvendelser knyttet til ebøker og annen digital publisering, og så begynte artikkel- og foreleserkronene å trille inn.
De opprinnelige investeringene jeg gjorde i maskinvare betalte seg tilbake mange hundrefold. Det er altså gode økonomiske argumenter for å ta seg tid til å bli litt klokere i min bransje – heldigvis.
Hvordan får man råd?
Det finnes ingen sabbatsår-ordning for enkeltmannsforetak, så dette finaniseres helt og holdent med oppsparte midler. Dette er penger som for tiden bare står der – de generer knapt renteinntekter og aksjemarkedet er jeg for feig til å satse stort i. Så isteden besluttet jeg altså å investere dem i min egen etterutdanning. Vel, i alle fall noe av dem: Jeg har fremdeles inntekter, bare ikke så høye som da foreleseraktviteten var på det største.
Det jeg ikke kommer til å gjøre for å spe på inntektene under sabbatsåret, er å skrive en bok. Det er jo det jeg har gjort i alle år, og faller dermed inn under det jeg trenger å ta en pause fra. Dessuten er jeg blitt pessimistisk på bokbransjens vegne de senere årene, Det fallet i verdiskapningen som bransjen har opplevd de siste åtte årene (stikk motsatt av kulturlivet forøvrig) har jeg også merket godt på min egen bunnlinje.
I et marked der stadig flere forsøker å kapre en bit av den samme (krympende) bok-kaka, og det stort sett ser ut til å være krimforfattere og rosabloggere som får gjennomslag, er fremtidsutsiktene dystre for en forfatter av min type. Stagnasjonen avspeiler seg også på innovasjonen: Selv om ebokmarkedet i Norge er i vekst, er teknologien blitt stående på stedet hvil lenge før den nådde fulle potensiale.
Hvordan unngår man å bli liggende på sofaen?
Sabbatsår av denne typen passer åpenbart ikke for alle. Et kvart århundre som frilanser har gitt meg mye selvdisiplin: Jeg er vant til jobbe for meg selv, uten kolleger eller sjefer. Hver dag står jeg opp og går fem skritt inn på hjemmekontoret hver dag, der jeg er eneansvarlig for å holde dødlinjer. Jeg har alltid jobbet prosjektorientert, og jeg vil tro at det å planlegge et fagbokprosjekt – en prosess som også starter med blanke ark og som strekker seg over et halvt år eller mer – er en god modell for å strukturere et sabbatsår.
Det er nok lurt å ha en klar forestilling om hva man vil gjøre, og hvor man ønsker å være når året er omme. Jeg er ennå bare tre måneder inne i sabbatsåret mitt, og skal selvsagt ikke se bort fra at virkeligheten griper inn og tvinger meg til å avslutte det før tiden. Men jeg håper virkelig ikke det, for jeg kan allerede nå si at det er en sann fryd å få lov til å tenke på noe helt annet enn det jeg har gjort de siste 25 årene.