Fitbit: Enfunksjonsdings som gjør det den skal

Rett før jul bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av Fitbit skrittteller/aktivitetsmåler. I utgangspunktet ønsket jeg å se om Fitbit kunne hjelpe meg til å holde vekten over en høytid spekket med kulinariske fallgruber for oss overvektige.  Etter en del om og men – dette var tydeligvis en av årets julegaver – fikk jeg tak i basismodellen Flex fire dager før julaften, og siden har jeg hatt den på armen døgnet rundt.

Bildet over viser hva man får for de rundt 700 kronene man betaler for Flex i Norge i skrivende stund: selve biten eller brikken i midten, et armbånd som biten passer inn i og en USB-ladeenhet. I tillegg følger det med et armbånd i barnestørrelse og en liten USB-dings som kan kobles til en Windows-PC og som synkroniserer data fra biten. For meg var den siste uaktuell da jeg ikke kjører Windows i det daglige, men det er uansett mer praktisk å gå via Bluetooth på smarttelefonen.
Grensesnittet på Flex er uhyre enkelt: fem lysdioder som blinker for å fortelle deg hvor langt du har gått i forhold til skrittmålet ditt (default er 10 000 skritt per dag, så hver diode tilsvarer 2000 skritt), eller varsle om at du har skrudd på eller av søvnovervåkingsmodus (på Flex må du gjøre dette manuelt, på dyrere modeller som Fitbit Charge skjer det automatisk). Når skrittmålet nås vil biten vibrere, og du kan også få den til å vibrere til et gitt tidspunkt ved å gå inn i grensesnittet.

Når selve dingsen er så minimalistisk sier det seg selv at Fitbit må levere på programvaresiden, og det gjør den (med ett irriterende unntak). Via Fitbit-appen hentes data inn på kontoen din, hvis web-grensesnitt ses over. For de av oss som hovedsaklig bruker Fitbit som skritteller er det feltene øverst som er viktige – hvor langt du har gått hver dag, hvor mange dager i løpet av en måned du når skrittmålet og hvilke “badges” du har oppnådd.
I tillegg kan du selvsagt invitere Fitbit-venner via sosiale medier, og utfordre dem til konkurranse. Jeg har selv deltatt i noen slike, og har innsett at konkurranseelementet kommer godt med hvis man skal holde interessen for det mange vil oppfatte som en temmelig monoton treningsform oppe over tid.
Men det er også her Fitbit viser sin største svakhet. For selskapet er selvsagt ikke alene på dette markedet. Det vrimler av andre dingser og apper, og oppstår raskt behovet for å koble data fra ulike tjenester sammen. Jeg er f.eks. glad i å sykle, og kunne tenke meg å hente data fra den populære sykkel-appen Strava inn i Fitbit. Men det lar seg foreløpig ikke gjøre. For å kunne eksportere dine egne Fitbit-data må du ha et premium-abonnement på tjenesten – heller ikke spesielt kundevennlig.
Man kan selvsagt spørre seg om ikke mobiltelefonens skritteller er like bra. Jeg har prøvd begge deler, og stort sett ser ikke skrittelleren til Samsung S4 ut til å avvike mer enn to-tre prosent fra Fitbit. Fitbits fortrinn ligger i at man alltid har den på. Hvis du som jeg har en tendens til å legge mobiltelefonen fra deg når du f.eks. er hjemme eller bare skal en tur på loftet, går du glipp av mange skritt i løpet av en dag.
Fitbit er dermed flink til å minne deg om verdien av all smågåingen du gjør i løpet av en dag. Og selvsagt ligger det en viss verdi i at du alltid har en ting på kroppen som er der spesifikt fordi du ønsker å bevege deg mer, og som altså er populær nok til at du relativt lett kan finne folk å konkurrere med. Det er mer enn jeg kan si om Samsung Health på min smartfon, dessverre.
En siste ting: Hvis jeg skal nå 10 000 skritt hver dag, må jeg gå til sentrum istedenfor å reise kollektivt. Det innebærer at jeg sparer flere hundre kroner i uka. Fitbiten betalte seg selv på under en måned, altså. 🙂