Nå minnes vi om hvor viktig vitenskap er for å leve et godt liv. Det bør vi ta med oss videre.

“Everyone is entitled to his own opinion, but not to his own facts,” sa den amerikanske politikeren Daniel Patrick Moynihan i sin tid. Vi kan trygt si at mange har tatt seg den luksus å ignorere denne sannheten de senere år. Bevares, antivitenskapelige holdninger har vært et problem siden starten på den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet, men med sosiale medier og mer eller mindre organiserte desinformasjonskampanjer ble det tatt til et nytt og skremmende, ja faktisk talt dødelig nivå i tilfellet antivaksinasjon.

For få uker siden var min Facebook-feed full av innlegg om “folkeopprøret mot klimahysteriet” og konspirasjonsteorier om vindmøller, elbiler og 5G. Nå er det informasjon om virus, faglig begrunnede smittevernråd og oppfordringer om å “senke kurven” som dominerer. Det siste er en påminnelse om at våre liv for tiden faktisk styres av matematikk. Det er epidemiologenes modeller for hva som kan skje som har styrt politikernes valg, og samsvaret mellom teori og praksis ser vi hver dag i oppdateringene fra Folkehelseinstituttet. Kortversjon: Forskning funker, folkens.

Og det har det gjort lenge. Sant å si er det svært få aspekter ved våre moderne liv som ikke er berørt av vitenskapen eller er produkter av den, fra lyset du skrur på om morgenen til frokosten du spiser og klærne du tar på deg. Vi spiser, puster og drikker fysikk, kjemi og biologi. Matematikk styrer livene våre på talløse måter også når det ikke pågår en pandemi. Men den tette integrasjonen med hverdagen har gjort det lett å ta vitenskapen for gitt. Den bare er der, som lys og luft. Helt til et virus fra Kina minner oss om hvordan verden var før vitenskapen fantes.

I disse dager snakkes det mye om hva som kommer til å skje etter pandemien. Om hvordan vi kommer til å leve, jobbe og reise (eller kanskje ikke reise i det hele tatt). Klok av skade skal jeg vokte meg for å si noe skråsikkert om status for menneskeheten om et halvt år eller et år. Smartere folk enn meg får ta den jobben. Isteden vil jeg si noe om hva jeg håper vil skje når vitenskapen har vunnet slaget mot viruset, og vi alle kan gå tilbake til å slutte å tenke på smittekurver og prognoser hele tiden.

Jeg håper at hver og en av oss tar vitenskapen mer på alvor, at vi ikke så lett lar oss forføre av løse påstander og falske nyheter. At vi ikke oppfatter virkeligheten som en buffet der vi kan forsyne oss med fakta som passer oss og la de ubehagelige sannhetene bli liggende igjen. Og nei, jeg snakker ikke bare om klimaforskning. Det samme kan sies om manges forhold til genmodifisert mat og demografiske prognoser, for eksempel. Dette er heller ikke noe som er forbeholdt en bestemt politisk fløy: Det går tydeligvis fint an å mene at menneskeskapte klimaendringer er reelle og samtidig insistere på at kjernekraft er den farligste energiformen.

Regjering og Storting har vist seg oppgaven voksne i den aktuelle situasjonen, det gir håp om at de i fremtiden vil behandle annen og like velfundert vitenskap med samme alvor. Det åpenbare eksempelet er havet av forskning som viser at vi bør komme igang med det grønne skiftet på ordentlig sånn omtrent i forgårs. At skiftet også innebærer smertefulle valg rundt nedtrapping av oljevirksomheten, og at handlingslammelse på dette området vil føre til menneskelig lidelse og død like sikkert som om det var en pandemi vi snakket om.

Til sjuende og sist er vår nåværende situasjon en påminnelse om grensene for menneskelig makt og innflytelse på kloden. To hundre år med industrialisme og befolkningseksplosjon har gitt oss en klode som er formet i Homo sapiens’ bilde, med mennesker og tegn på menneskelig aktivitet overalt. Tusener av dyre- og plantearter lever på vår nåde – vil vi utrydde tigeren eller den afrikanske elefanten kan vi lett gjøre det. Vi er, som Stewart Brand sa det, lik guder på jorden (han fortsatte med å si at vi burde bli mye flinkere til å være det!)

Vitenskapen (der var den igjen!) kan berette at klodens virkelige herskere er myriadene av bakterier og virus som bodde her i milliarder av år før oss, og som vil trives lenge etter at vi er blitt støv. Covid-19 er en påminnelse om hva som skjer når vi ikke lytter til forskere som studerer mikroorganismene, og som har advart mot flybårne pandemier siden AIDS-epidemien brøt ut. Så ja: Jeg håper at vi får større respekt for vitenskapen og via den for naturen.

Det er lett å se på vitenskap og sannhet som en slags intellektuell lek, men i disse dager erfarer vi at det er blodig alvor. Den som nå velger å trosse Moynihans visdomsord og insisterer på retten til å velge sine egne fakta, risikerer å bøte for det med sitt eget og andres liv.

* * *

Bildet øverst er et portrett av Edward Jenner, den britiske legen som begynte å vaksinere mot den dødelige sykdommen kopper på 1790-tallet. Få enkeltpersoner har bidratt til å redde flere liv enn Jenner.